Manus etter Frank Refsdal
Manus ved Frank Refsdal.
Datert 2. august 2009.
Grenland i bronsealder og eldre jernalder.
- Innledning:
- 1.1 Begreper, geografi, kronologi
- 1.2 Kilder
- 1.3 Paradigmer og tolkninger
- Bronsealder
- 2.1 Gjenstandsfunn i bronsealder
- 2.2 Helleristninger
- 2.3 Gravrøyser og gravhauger
- 2.4 Indoeuropeisk innvandring?
3. Keltertid, romertid og folkevandringstid
- 3.1 Keltisk jernalder
- 3.2 Romersk jernalder
- 3.3 Folkevandringstid
- 3.4 Grenlands fornminner fra eldre jernalder
4 Handel og makt
- 4.1 Skipsfart og handelsvarer
4.2 Handelsveier og maktsentra i Grenland
4.3 Kvinner og høvdinger i bronsealder og i eldre jernalder
4.4 Bosetningsekspansjon
5 Kultur og religion
5.1 Sola, månen og de hellige tider
5.2 Vannet og de hellige steder
5.3 Prester, magi og runemestere.
Litteraturliste
Tillegg 1 Helleristninger i Grenland
Tillegg 2 Gjenstandsfunn fra bronsealder og eldre jernalder
Tillegg 3 Bygdeborger i Grenland
Kapittel 1 Innledning
1.1 Begreper, geografi, kronologi
Denne boka skal geografisk handle om Grenland, og det betyr i hovedsak dagens Grenland med Skien, Porsgrunn, Bamble og Siljan som geografisk avgrensing. Men navnet Grenland ble i middelalderen brukt om ”Norsjøbygdene”, og derfor vil forholdene også her bli trukket inn noen ganger, ikke minst fordi mange av kildene taler for å se hele området under ett.
Navnet Grenland
Navnet Grenland antas av de fleste forskere å være sammensatt av et folkenavn, grener, og ordet land. Navnet har en rekke geografiske paralleller i Norden: gøter bodde i Gøtaland, ryger bodde i Rogaland, horder bodde i Hordaland osv.
Folkestammen grener mener man å finne i latinisert form , grannii, hos forfatteren Jordanes som på 500-tallet skrev goternes historie. Dersom dette er riktig skriver selve folkenavnet seg minst fra folkevandringstid (400-600). Landskapsnavnet Grenland er knyttet til personer og begivenheter først et par hundre år seinere, f. eks. når Dag grenske fortelles å ha deltatt i Bråvallaslaget på begynnelsen av 700-tallet og Harald grenske opptrer som danekongens høvding og føder sønnen Olav (”den hellige”) omkring år 1000.
Om beliggenheten av Grenland har det vært litt forskjellige meninger. PA. Munch fastslo i sin tid at i middelalderen ble ordet brukt om Norsjø-bygdene. Det samme fastslo Alexander Bugge ut fra de samme kilder, men han regnet med at ”i videre forstand” hørte både Bamble, Eidanger, Gjerpen og Siljan med under begrepet Grenland. Den samme utvidede tolkning hadde den svenske navneforskeren Erland Hjärne en generasjon seinere. Hjärne begrunnet dette med at Grenmarr med stor sikkerhet kunne stedfestes som bukta utenfor Langesund, og det ville være naturlig at Grenmarr og Grenland lå i kontakt med hverandre.
Flere forskere har vært inne på at navnet har med treslaget gran å gjøre. Dette virker ikke sannsynlig siden grana innvandret først i vikingtiden. Det beste forslaget er kanskje fremmet av den danske navneforskeren Gudmund Schütte, som mente at Gran kunne være et tidligere navn på Grenmarr, altså Langesundsbukta.[1] Da ville navnedannelsen føye seg inn i et kjent mønster for hvordan innbyggernavn ble skapt.
Noen spør seg om navnet Grenland har slektskap med navnet Grenaa i Danmark. Det er intet som tyder på noen sammenheng. Den eldste skrivemåten av Grenaa ser ut til å være ”Grindhøgh” i Valdemars jordebok i 1240.[2]
Kronologi
2400-1800 fvt Sein yngre steinalder
1800- 500 fvt Bronsealder
500 – 0 Keltisk jernalder (også kalt førromersk jernalder)
0 – 400 evt Romersk jernalder
400- 600 evt Folkevandringstid
De tidsperioder som omhandles i denne boka framgår av oppstillingen ovenfor. Noen arkeologer har ønsket å ”finjustere” begynnelse og slutt for enkelte epokebetegnelser, som regel med en begrunnelse at enkelte ”ledeartefakter” (typiske gjenstander) kan dateres fra litt tidligere eller seinere enn det årstallet som har vært satt som grense for epoken. Jeg har valgt å holde meg til de klassiske runde årstall.
Stedsnavn som kilder
Stedsnavn kan bære i seg informasjon om historiske forhold, både om samfunn og kultur.
Den tidligste stedsnavnsforskningen var forsiktig med å datere gårdsnavn og andre stedsnavn langt bakover i tid. Mye ble plassert i perioden folkevandringstid – vikingtid. Utviklingen siden har gått i retning av å skyve dateringene bakover i tid, noen helt til bronsealderen, slik som –heim-navna.. Stedsnavn vil bli diskutert både i forbindelse med samfunn, handel og religiøse forhold. Som kilder er brukt stedsnavnbasene i Skien, Porsgrunn og Bamble og det sentrale bokverket Norske Gaardnavne.
Skriftlige kilder
Det er ingen skriftlige kilder som omtaler Grenland spesielt fra den perioden vi skal ta for oss, men vi har noen skriftlige kilder fra perioden som kan være relevante likevel, for eksempel romeren Julius Caesars bok om Gallerkrigen fra ca år 50 fvt og romeren Cornelius Tacitus bok om Germania fra år 97 evt som skriver om germanerne generelt og om øya/halvøya Scandza spesielt. Også et angelsaksisk/nordisk diktverk som Beowulf-kvadet blir brakt inn for å belyse krigerkulturen og kvinneskikkelser.
De arkeologiske kilder
De arkeologiske kilder til historien i Grenland er dessverre preget av at det er foretatt få vitenskapelige utgravinger. De arkeologiske funn fra 1800-tallet ble ofte solgt av bøndene til omreisende oppkjøpere eller innlevert til Oldsaksamlingen i Oslo. Oppkjøperne solgte noen ganger videre til museer i Norden, men funnopplysningene var det dårlig stelt med. I Skien ble Skiens Museum grunnlagt i 1904 av ingeniør J. Christie. Hans utgravninger av en del gravhauger i Solum ligner mer på ”gravplyndring” enn arkeologiske utgravninger. Og funnopplysningene er ofte begrenset til gårdsnavnet. Men på Telemark Museum finnes likevel Norgesglass med kullstøv fra utgravingene den gang som man i dag kan datere med c-14-metoden, noe man ikke kunne på Christies tid. Her kan noen ta fatt i materialet.
Ut over på 1900-tallet ble det gjort en rekke funn ved pløying, tomtegraving og veibygging, men i de fleste tilfeller kom arkeologene inn i bildet alt for seint, slik at mye informasjon er gått tapt. Det er først på 1990-tallet ”forvaltningsarkeologien” er kommet inn i bildet og foretar forundersøkelser når utbygging er på gang. Noen standhaftige forvaltningsarkeologer på Fylkeshuset i Skien har funnet Norges antakelig eldste kristne kirkegård i Skien og en rekke minner fra bronsealder til folkevandringstid. Takket være en faglig godt utviklet nese har disse ”brysomme byråkratene” reddet en masse informasjon om vår fortid som ellers ville bli gravd vekk. Det er først i de siste 20 år det er funnet forhistoriske spor etter hus i Grenland. Det skyldes en ny teknikk: maskinell flateavdekking. Ved forsiktig å grave vekk matjordlaget avdekker man til slutt det ”sterile”, lyse underlaget (oftest leire) og ser om det er mørke strukturer i dette underlaget. Slik kan man oppdage sporene etter stolpehullene i langhus, kokegroper, graver og andre strukturer.
Forvaltningsutgravinger og forskningsutgravinger
I dag foregår nesten bare forvaltningsutgravinger. Det betyr at det blir gravd bare der det skal bygges noe, og det er mistanke om at det kan være fornminner der. Og det er utbyggeren som må bekoste større arkeologiske utgravinger. Derfor er Veivesenet og Jernbaneverket store, men ufrivillige, sponsorer av vidstrakte arkeologiske undersøkelser. Dersom man vil foreta arkeologiske undersøkelser et sted hvor ingen har tenkt å bygge noe, blir det en ren forskningsgraving, og den må finne sin egen finansiering. Et eksempel på ren forskningsgraving i seinere år er utgravingene i Kaupang ved Larvik. Den ble finansiert ved hjelp av vitenskapelige fonds.
Paradigmer og tolkninger
Spesielt helleristningene har opplevd mange tolkningsretninger, og noen av disse tolkningsretningene har vært ”god latin” i lange perioder. Det vil si at de fleste forskere i perioden har gått ut fra denne tolkningen som en ”vedtatt sannhet”, et paradigme. Det kanskje mest tydelige eksempel i vår sammenheng kan være synet på folkevandringer som forklaring på kulturelle endringer: mens utbredelsen av indoeuropeiske språk ble forklart med folkevandringer i den ”kulturhistoriske” forskningstradisjonen, ble dette helt avvist i ”ny-arkeologien” fra 1960-årene. All endring foregikk som indre prosesser, derav også navnet ”prosessuell arkeologi” Arkeologen Colin Renfrew knyttet utbredelsen av indoeuropeiske språk til spredningen av jordbruksteknologien. Og Flemming Kaul forklarer den nye religionen som dukker opp i bronsealderen som resultat av ”at det var enkelte geniale, profetiske og vise ledere, som formåede at skabe eller ny-orientere denne religionen.”[3] Fra 1990-årene har den ”post-prosessuelle arkeologi” igjen brakt folkevandringer tilbake som forklaring på endringer i religion og samfunn (Haaland& Haaland 1982, Prescott & Walderhaug 1995, Østmo 1996, 2005).
En annen problemstilling som henger sammen med innvandringsspørsmålet, er det enkle spørsmål om hvem som bodde her før indoeuropeerne (germansktalende) eventuelt innvandret? Her var historikere og språkforskere på begynnelsen av 1800-tallet skjønt enige om at samene (”finnene”) var den førgermanske befolkningen i det nåværende Norge, Sverige og Danmark (Sven Nilsson, Rasmus Rask, Rudolf Keyser, P.A.Munch). Dette var altså ”god latin” fram til andre halvdel av 1800-tallet.
Fram mot århundreskiftet fikk vi nye strømninger i åndsliv og forskning, preget av nasjonalisme, rasisme, sosialdarwinisme og nasjonsbygging som i A.M. Hansens konklusjon definerte sagaens ”finner” som ikke identisk med samene. ”Finnene” i Sør-Norge var et ”ikke-arisk” folk som bare forsvant. Nå innrømmet A.M.Hansen at ”nordmenn” var innvandret, men i Sverige gikk man enda lenger med å antyde at Sverige var et ”arisk urhjem” der de lyse, blåøyde germanere hadde bodd siden istiden.[4] God latin var nå å utelate samene fra Norgeshistorien. Samisk kultur ble henvist til etnografisk museum sammen med andre ”stillestående kulturer”. Samisk tilstedeværelse i Sør-Norge ble forklart med ”framrykking” fra nord.
I 1998 hevdet navneforskeren Leiv Olsen på grunnlag av stedsnavnstudier at samene har vært utbredt over hele Sør-Norge inn i historisk tid, altså vikingtid og tidlig middelalder.[5] Det er også mange andre forskere som enten har kastet et kritisk lys over den sosialdarwinistiske og nasjonalistiske historieforskningen (Jünge 1996, Fulsås 1999, Hesjedal 2001, Hagerman 2006) eller funnet arkeologiske spor etter samer i Sør-Norge og Sverige i forhistorisk tid (Zachrisson 1997, Slinning 2002, Finstad 2007, Bergstøl 2008, Gjerde 2008). I Grenland har vi Finn-navn fra Bamble til Luksefjell, og vi bør blant annet derfor ha en åpen tolkningshorisont for denne urbefolkningsteorien.
”Arkeologisk tolkning handler … alltid om å uttale seg om fragmentarisk bevarte helheter, å si noe interessant om det man ikke ser” har arkeologen Einar Østmo skrevet. Han påpekte at funnenes representativitet også er et problem.[6] Man skal derfor være forsiktig med å trekke konklusjoner på grunnlag av distribusjonsmønsteret for funn. Ett nytt funn kan snu opp ned på slike konklusjoner.
Forkortelser
B Bergen museum (+ katalognummer)
C Kulturhistorisk museum (oldsakssamlingen) i Oslo. (+ katalognummer)
evt etter vår tidsregning/etter vanlig tidsregning/e.Kr.
fvt før vår tidsregning/før vanlig tidsregning/f.Kr.
NAL Norsk arkeologisk leksikon
NG Norske Gaardnavne (se Rygh i litteraturlista)
SM Skien museum, nå Telemark museum. Hos Jens Storm Munch (1962) er alle funn betegnet med BM (Brekke Museum), men nå skal alle ha betegnelsen TGM-SM+ katalognummer. I Tillegg 2 i denne boka er brukt bare SM av plasshensyn i skjemaet.
Top. Ark. Topografisk arkiv hos Telemark Fylkeskommune.
[1] Schütte 1920 s. 14
[2] Kjær 1992 s. 4
[3] Renfrew 1992, Kaul 2004 s. 375
[4] Hansen 1904, Montelius 1919, Hagerman 2006
[5] Leiv Olsen 1998
[6] Østmo 2005 s. 55
Kapittel 2 Bronsealder
I dette kapitlet skal vi se på de arkeologiske spor fra bronsealder (1800-500 fvt) Det er spesielt Gjerpen som framstår som en typisk bronsealderbygd med rike funn av bronsegjenstander og helleristningsområder. Men funn og fornminner fra denne perioden finnes også i andre deler av Grenland. Vi skal se på fellestrekk og forskjeller mellom Grenland og Norden og resten av Europa. Og vi skal diskutere om det fant sted en innvandring av indoeuropeisk/urgermansk talende befolkning, og hvem i så fall urbefolkningen var.
Bronsealder i Europa
Omkring år 2000 fvt oppstod noen kulturer ved det østre Middelhavet som man har kalt sivilisasjoner, med byer, monumentale bygg, håndverkere, administratorer og skriftspråk. Den minoiske kulturen på Kreta var en av dem. Den mykenske kulturen oppstod noen hundre år seinere i det nåværende Hellas. Det økonomiske grunnlaget var en stor produksjon og handel med oliven, hvete og vin. Bronse var et nytt materiale, der denne legeringen av tinn og kopper erstattet de rene koppergjenstandene.
Også i Sentral-Europa kan man se store forandringer. Rike begravelser i jordhauger regnes som tegn på ny rikdom, kanskje som følge av kvegdrift. Noen regner med at en ny folkegruppe og et nytt språk trengte vestover fra steppene i Øst-Europa. Dette skjer samtidig som metall tas i bruk også her.
(Gimbutas og kurgan-kulturen)
Bronsealder i Norden
I Norden kan det se ut til at vi i bronsealder får et skille mellom det som kalles en sydskandinavisk jordbrukskultur og en kultur basert på tradisjonell fangst og fiske fra steinalderen. Det som i alle fall er tydelig er at den såkalte sydskandinaviske jordbrukskultur har sine kjennetegn konsentrert i noen områder, som f.eks helleristninger og bronsefunn. Det gjelder hele Danmark, Syd- og Mellom-Sverige, Østfold og sydlige Vestfold, Grenland, Rogaland og Nord-Trøndelag. Den svenske arkeologen Birgitta Hårdh bruker utrykket ”virkelig bronsealder” om disse kulturområdene.[1]
Bronsealder i Grenland
I Grenland er det bare Gjerpen og området mellom nåværende Skien og Porsgrunn byer som kan se ut til å ha hatt en ”virkelig bronsealder” dersom vi skal stole på funnbildet av bronsegjenstander og sørskandinaviske helleristninger. Vi skal nedenfor se at bildet er noe mer nyansert.
I oversikten over arkeologiske funn ( Tillegg 2) har jeg tatt med bare en type steinredskap, nemlig enkle skafthulløkser, som representant for de steinredskaper som sikkert var i bruk i bronsealder. Man har antatt at dette var en øksetype som ble brukt særlig til rydding i jordbruket, både til å hugge trær og til å hugge røtter. Dette bærer mange slike økser spor etter, når de er blitt skadet fordi man har hugget i stein. Som man ser av tabellen i Tillegg 2, er slike økser funnet over hele Grenland, noe som kan tolkes som at jordrydding og bearbeiding fant sted over hele området, selv om omfanget av dyrket areal kan ha vært beskjedent.
De bronsegjenstandene som er funnet i Grenland kan være både arbeidsredskaper og rene pryd- eller prestisjegjenstander. Det eldste funnet er en randlistøks av bronse som er funnet på Enggrav i Gjerpen. Det er tolket som et offerfunn.[2] En lignende randlistøks funnet i Sauherad er datert til sein neoliticum (2400-1800 fvt). Øksa fra Enggrav er enkel og har spor av gammel oppsliping. En annen gjenstand som også har vært et redskap er en celt (holkøks) funnet på Menstad. Man har tenkt seg at denne har vært brukt til bearbeiding av trematerialer. Typen er svært utbredt og ble seinere også laget i jern.
Det mest spektakulære funn fra bronsealder i Grenland, er det berømte Nystadfunnet. Nystad er et bruk under matrikkelgården Espedalen i Gjerpen, som også har rike funn fra seinere perioder. Det ble funnet i en steinur i lia øst for gården og er blitt tolket som et offerfunn.[3] Funnet er typologisk datert til om lag 1100-900 fvt. Funnet består av to gedigne halsringer, fire draktspenner, et hengekar, en ørering, en kopp og en kniv. De to halsringene er svært sjeldne. Den ene ringen er litt mindre enn den andre, og de har rifling motsatt vei av hverandre. Fra Syd-Skandinavia vet vi at slike halsringer ble båret parvis, den minste øverst. Denne typen ring er avbildet på den berømte Gundestrupskjelen og kalles i keltisk sammenheng for torque. Arkeologen Kristian Kristiansen kaller den for eidring.[4] Dette gir selvsagt assosiasjoner til den ring som i norrøn tid ble avlagt ed ved, også kalt guden Ulls ring. Koppen fra Nystad er også ganske sjelden. Den er laget av drevet bronseblikk og er antakelig produsert i Mellom-Europa. Hengekaret antar man har vært festet i beltet bak som en slags ”rumpetaske”. Også på Gunneklev i Porsgrunn er det funnet et par halsringer fra bronsealder, noe yngre enn ringene fra Nystad/Espedalen.
Det er funnet to sverd fra bronsealder i Grenland, og det ene som er bevart, er funnet på Lysthusåsen i Porsgrunn. Et sverdfunn fra Gimsøy i Skien er dessverre tapt, men funnbeskrivelsen er ganske interessant, ettersom dette må ha vært en skjelettbegravelse i en gravhaug som ble brukt som ”sankthanshaug” i 1808 da funnet ble gjort.[5] Også Lysthusåsen er kjent som en tradisjonell samlingsplass, men det er ingen andre spor som kan tyde på at dette er et gravfunn.
Helleristninger (bergkunst)
Helleristninger er tegninger hogd eller slipt i fjell eller stein. Begrepet bergkunst er forsøkt innført som et overordnet begrep, slik at det også omfatter hellemaling, dvs figurer malt på fjell. Helleristninger i Norge blir delt i to grupper: sydskandinaviske ristninger (eller jordbruksristninger) og veideristninger. Den første gruppen, jordbruksristningene, er rikelig representert i Grenland, men nesten utelukkende i Gjerpen. Den andre gruppen er representert med en blandingsristning i Rauland, og flere hellemalinger ellers i Telemark, hvorav ett eksempel i Grenland. Det har vært tradisjon for å datere veideristningene tilbake i steinalder, mens jordbruksristningene dateres til bronsealder og seinere. De to gruppene skiller seg fra hverandre med motivene, der veideristningene har byttedyr som et hovedmotiv, mens jordbruksristningene har skip.
Ristningenes tolkningshistorie
På 1700-tallet var det vanlig å tolke helleristningene som billedfortellinger om begivenheter som hadde funnet sted, og som man gjerne knyttet opp mot sagafortellinger og vikingtiden. Den første publikasjonen av Fossumristningene i Fortidsforeningen Årbok i 1857, hadde antakelig også en slik tolkningshorisont, og denne måten å tolke helleristningene på, holdt seg til omkring 1900. Da skrev adjunkt Axel. L. Coll ved Skiens Latinskole en serie artikler i Fortidsforeningens Årbok, der han argumenterte for en forståelse av ristningene i en europeisk kulturell sammenheng med forbilder ved Middelhavet og former fra de keltiske Hallstatt- og La Teine-kulturene.[6] Coll argumenterte for en religiøs tolkning av ristningene. Hans tolkninger ble vanlige i hele det nordiske fagmiljø og arkeologen David Vogt spør seg hvorfor en lektor fra Skien skulle senke autoriteter som Oscar Montelius og Sophus Müller, som forsvarte den historiske tolkningsmodellen.[7] Vogt finner at ”tiden var inne”, blant annet med spredningen av religionshistorien som nytt fag i opposisjon til luthersk lære. Den religiøse tolkning med solkultus som et sentralt tema ble nå fremherskende.
Den svenske arkeologen Oscar Almgren sammenlignet helleristningene med gamle egyptiske fremstillinger av relgiøse opptog, og fant mange slående paralleller. Han mente derfor at mange av helleristningsbildene framstilte religiøse seremonier.[8] Den danske arkeologen Flemming Kaul prøver å forene Almgrens tolkning med synsmåter som går på at ristningene også framstiller mytologi: dvs religionens innhold og ikke bare religiøse handlinger (kult).[9]
Den svenske arkeologen Thomas Larsson har sammenlignet symbolene på helleristningene med symbolbruk i Midtøsten, spesielt med det indoeuropeiske hettittiske folket som levde i Anatolia (Tyrkia) og forsvant ca 1200 fvt.[10] Larsson har argumentert for at man hadde en ”pan-europeisk kosmologi” i perioden 2000-1000 fvt, der i det minste symbolene var felles, selv om forskjellige folk kunne legge forskjellig innhold i dem. Religionshistorikeren Marianne Görman har understreket de nordiske ristningenes slektskap med den keltisk gudeverden og symbolbruk og påpekt det nære slektskapet. En av de seineste synsmåtene er å se på ristningene som territorielle markører som kommuniserer eierforhold.[11] I en studie av Østfolds og Bohusläns ristninger har Vogt understreket dette synet ved å si at bildene taler krigens og krigsherrenes språk.Vogt påpeker at både gravhaugene, og helleristningene med symboler som skip, vogner, hester, krigere med våpen og skjold synliggjør ”den politiske elites storhet og makt, i landskapet og i samfunnet”[12]
Noen viktige figurer på helleristningene i Gjerpen
Skålgropene
Et tegn som finnes på omtrent alle helleristningsfelt er skålgropa. Dette er en liten rund fordypning, ca 5 cm i diameter og inntil et par cm dyp som er hogd inn i feltene i mengder. Noen helleristningsforekomster består bare av skålgroper. Den vanligste tolkningen av disse gropene er at de var offergroper, der man plasserte sine offer til guddommen. Man har også sett skålgropa som en representasjon av det kvinnelige kjønn.
Skipene
Den mest hyppig forekommende figur på helleristningene både i Gjerpen og i Syd-Skandinavia er skipsbildene. Tegninger av skip finnnes på Fossum, Løberg, Bergheim/Tufte, Ås, Hoppestad, Venstøp, Gjerpen, Wattenberg, Bratsberg, Follaug og Ballestad De har en stort sett lett identifiserbar utforming, men med noe forskjellig utforming av stevn og akterende. Som oftest har de ”mannskapsstreker”, dvs loddrette streker inne i skipet som symboliserer mannskapet. Noen forskere har antatt at skipsfigurene var bilder av naturalistiske båter som holdt de nye innvandrere bevisst om kontakten med ”hjemlandet”.
Sirkeltegn/hjul
Fossumfeltet er spesielt rikt på sirkel/krets/hjulfigurer, men også på Vattenbergfeltet finnes fint hogde firekete hjul. Den mest pragmatiske forklaringen er at dette var faktiske hjul, kanskje kjent fra rituell praksis, som skilte de nye innvandreres teknologi fra urbefolkningens, og dermed ble en etnisk markør. Andre forskere setter dette i sammenheng med en indoeuropeisk soldyrkelse. Sirkelfigurer inne i båtene er solen som blir fraktet på sin ferd over himmelen. Marianne Görman ser alle sirkelsymboler som representasjon av den keltisk guden Taranis og hans germanske motpart Tor. David Vogt har tolket mange slike sirkelfigurer som skjold og dermed et uttrykk for krig og aggresjon.
Spiraler
Arkeologen Gro Mandt har tolket spiralene som slangesymboler som symboliserer en kvinnelig guddom. Ormesymboler kan opptre enten som sikksakk-streker eller som spiral. I Gjerpen har vi ingen sikk-sakk-inngraveringer, men vi har spiraler på Bratsbergristningene. Slike spiraler tolker Marianne Görman helt annerledes, nemlig som et attributt til den keltiske guden Taranis (=germanske Tor) . Vi skal se nærmere på disse tolkningene i kapittelet om religion.
Fotavtrykk av mennesker og dyr
På flere av ristningene i Gjerpen finnes fotspor, både nakne og med sko. De ”menneskelige” fotsålene er blitt tolket som spor etter gudene. Noen har tolket dette anikonisk, som et forbud mot å avbilde guddommen,[13] som jo er kjent gjennom semittiske religioner (islam, jødedommens og kristendommens opprinnelige bildeforbud i ”de ti bud”).[14] En tolkning av et slikt bildeforbud kunne være at man kunne avbilde bare ”spor” etter guden. Tacitus forteller i år 100 at germanerne ikke fremstilte sine guder i menneskeskikkelse.[15] Dette ser ut til å stå i motsats til at enkelte store menneskefigurer på helleristningene er blitt tolket som guder.
En av avtrykkene ”uten sko” på Mæla og Hoppestad (VOGT s.24) har bare fire tær. Er det en menneske-/gudefot eller en bjørnefot (og dermed likevel en gudefot?). Noen av de mest unike figurene i Gjerpen er av arkeologen David Vogt tolket som hjorteklover som er hugget inn på et par av flatene. De har sine nærmeste kjente paralleller i Galicia i Spania. Der er imidlertid disse figurene tolket som klover av hjortedyr eller kveg.[16] Kan også våre ristninger være kveg? De temmede dyreslag ble ofte mindre av størrelse enn sine ville artsfrender. Kveget i bronsealderen har vært beregnet til en rygghøyde på 115-120 cm, mens uroksen var på 155cm og vårt moderne kveg er 135cm høye.[17]
Religionshistorikeren Marianne Görman setter hjort på helleristningene i sammenheng med den keltisk hjorteguden Cernunnos og mener at forestillinger om denne guden eller en nordisk variant må ha eksistert i Skandinavia. Hjorten var også et mytologisk dyr i norrøn mytologi. Fire hjorter levde i greinene til asken Yggdrasil, verdenstreet. På helleristninger både i Sverige og Val Carmona i Italia er hjorten gjengitt i helfigur, uten at vi vet sikkert betydningen av disse figurene. Men de fleste tolkninger går i en religiøs retning.
Hester
Hester forekommer hyppigst på Løbergfeltet, men også på Ås (felt I). I hvert fall en enkelt hesteristning ser ut til å være forbundet med et skip. Hesten var antakelig et nytt dyr i Grenland i bronsealderen. Hesten ble i likhet med skipet satt i sammenheng med solens vandring over himmelen. Noen av hestefigurene er åpenbart hingster.
Mennesker og guder?
Menneskelignende figurer var sparsomt representert på ristningene i Gjerpen inntil oppdagelsen av feltene på Ås/Hoppestad. Figurene som er svært mye høyere enn andre, har enkelte forskere gjettet på skulle framstille guder. Noen av menneskefigurene har reist armene i været og inntar dermed en stilling som noen har kalt en adorant-stilling (”tilbedelses-stilling”). Disse er blitt tolket som prester i seremoniene. En annen tolkning er at disse figurene framstiller dans.[18] Kvinner er sjeldnere representert enn menn på ristningene, de er framstilt i samleiestillinger, med langt utslått hår eller med en kjønnsmarkering i skrittet, ofte en skålgrop.[19] På gjerpensristningene har vi kvinneframstillinger på Hoppestad II. En kvinne står i en adorantstilling: danser hun? Andre menneskefigurer har et mer krigersk uttrykk med sverd, øks eller spyd. Disse er også ofte falliske, dvs med en markert erigert penis
Datering av figurene
Dateringen av helleristningene er ikke enkelt. Mange tilnærminger har vært forsøkt, blant annet stilistiske og typologiske. Disse tolkningene stammer ofte fra darwinismens barndom der utvikling – evolusjon – var en grunntanke. Alle former utviklet seg fra de enkle til de mer kompliserte og kunstferdige. Dette forsøkte man å anvende for eksempel på skipsristningene: jo mer utsvunget og dekorert stevnen på skipene var, desto yngre var ristningen. Dessverre ser det ut til at virkeligheten ikke var slik. En annen metode har vært å sammenholde bildene med faktisk funne gjenstander og eventuelle bilder på disse gjenstandene. Disse gjenstandene er det lettere å datere sikkert, og har gjort det lettere å datere helleristningsbildene. En av de få konkrete dateringsholdepunkter i Gjerpen er en mulig doppsko på et sverd på Hoppestad II. Slike doppsko var vanlige på sverdskjeder i Hallstadt-kulturen og kan dateres til perioden 700-500 fvt. David Vogt har foretatt en summarisk datering av ristningene i Gjerpen til 800-500 fvt., altså slutten av bronsealderen.[20]
Hellemaling
Det er oppdaget 5 forekomster av hellemaling i Telemark, derav 1 i Grenland. Hellemaling er malt med jernoksydmaling blanda med dyrefett, malt på fjellsider med overheng. I Langangen er figurene malt i nærheten av en antropomorf (menneskelignende) form i fjellet. Dette er ikke uvanlig, også med zoomorfe (dyrelignende) figurer i fjell på helligsteder.Arkeologen Tore Slinning har studert hellemalingene i Telemark i sin hovedfagsavhandling. Han kommer til den konklusjon at hellemalingene hører hjemme i et samisk formspråk og en samisk kulturell kontekst.[21] Har vi her å gjøre med en territoriemarkering hos urbefolkningen mot indoeuropeisk-talende inntrengere? Slinnings arbeid føyer seg inn i rekken av stadig flere studier som taler for en kulturdualistisk (to-kulturers-) oppfatning av bosetningen i bronsealderen i Sør-Norge.
2.3 Gravrøyser og gravhauger: to kulturer?
Gravrøyser finnes over hele landet, og er også tallrike i Grenland. De skiller seg fra jordbygde gravhauger først og fremst gjennom beliggenheten. Røysene er bygget av stein og ligger på fjellgrunn ute ved havet eller på åser i innlandet, oftest ved ferdselsårer, elver og innsjøer, mens jordbygde gravhauger antakelig lå nær gammel jordbruksbebyggelse, kanskje oftest med siktlinje fra bebyggelsen. Mange arkeologer oppfatter ikke dette som en kulturell forskjell, men regner med at gravminnene ble bygget med de materialer som var for hånden (”Man tager hvad man haver”). Arkeologen Øystein Kock Johansen har studert gravminnene fra bronsealder og funnet ut at så tilfeldig kan materialvalget likevel ikke ha vært: ”valg av sted og plassering av et gravminne var en viktig beslutning med mye religiøs og sosial symbolikk innebygget, altfor viktig til at slikt skulle ha vært basert på tilfeldigheter. Gravene ble plassert i henhold til religiøse og sosiale tradisjoner og påbud, hvor mye strev det enn måtte innebære. Flere av stedene i Sydvest-Norge, der haugene ligger, er fulle av stein. Likevel bygget menneskene der sine jord- og sandhauger. Mange av stedene der røysene ligger, finnes det tilgang på både jord og folk, mens de måtte gå lenger for å finne egnet byggestein. Likevel har de bevisst valgt sine bestemte gravformer, hauger ett sted, røyser et annet.” Johansen tror likevel at ”røysebyggerne” må ha kommet fra et rikt jordbrukslandskap, selv om de bygde sine røyser på nakne holmer.[22] Arkeologen May-Liss Bøe Sollund har gjennomgått åsrøysene i Vestfold, og hun antyder at røysene representerer en annen kultur enn bøndenes hauger.[23]
Den svenske arkeologen Ulf Bertilsson mener ut fra studier av forholdene i Bohuslen, at helleristningene kan utgjøre ”centralpunkter i lokala revir, vars yttre grãnser markeras genom gravrösen på omkringliggande bergshöjder.”[24] Bjørnar Olsen antyder at gravrøyser ved Varangerfjorden kan ha fungert som territoriemarkører allerede i slutten av yngre steinalder.[25] Røysene inneholder ikke alltid en grav. På Hunn i Østfold fant man i stedet et kulturlag med omfattende rester etter metallstøping, som var blitt ”forseglet” med en røys.[26]
Dateringen av gravrøysene er standardmessig satt til ”bronsealder-jernalder” i offentlige registreringer, men arkeologen Lars Groseth som har skrevet om røysene i Grenland, regner røyser med synlige hellekister (gravkammer) som ”sikre” bronsealderrøyser.[27]
Jordbygde gravhauger fra bronsealder i Grenland er vanskelig å identifisere. Sankthanshaugen på Gimsøy (sverdfunn i 1808) lar seg muligens fortsatt identifisere, men er antakelig nedbygd i et boligfelt. Andre mulige bronsealderhauger er kanskje de 4 store som ligger klemt inn i et rekkehus på Klyve, og tradisjonen om de forsvunne, nedbygde ”Persehaugene” på Vestsida i Porsgrunn (se kap 4).
Ressursinnsatsen ved bygging av de store jordhaugene og de største røysene på Hvitsteinåsen i Solum har vært stor. Det er ikke få kubikkmeter stein og jord i disse monumentene, og de vitner om konsentrasjon av makt og rikdom.
2.4 Indoeuropeisk språk: innvandring og urbefolkning?
På slutten av 1700-tallet ble klart for forskerne at mange europeiske språk var i slekt med hverandre og med gamle persiske og indiske språk, og at de antakelig hadde utviklet seg fra et felles urspråk. Denne språkfamilien har fått navnet indo-europeiske språk. Det norske språk hører hjemme i den germanske gruppen av språk i den indoeuropeiske språkfamilien. Indoeuropeisk eller urgermansk språk nådde Norge senest i sein-neoliticum eller eldre bronsealder.[28] De fleste mener at de indoeuropiske språk spredte seg med folkevandringer.
Språkforskeren Astrid Stedje sier at urgermansk skilte seg ut fra det indoeuropeiske urspråket omkring år 2000 fvt.[29]
Dersom de som talte urgermansk flyttet til Grenland i bronsealder, kom de ikke til et folketomt område. Mange arkeologiske spor viser at Grenland hadde vært bebodd i mange tusen år allerede Det var en befolkning som hadde spesialiserte redskaper for jakt og fangst, og etter hvert også et beskjedent jordbruk. Hvem bodde i Norden før de indoeuropeiske innvandrerne kom? Og hvor ble de av?
Urbefolkningen
Den svenske arkeologen Anders Kaliff regner med at Norden har hatt tre urbefolkninger: den skandinaviske, den finske og den samiske. I vår sammenheng regner jeg samene (finsk-ugrisk-talende) som sannsynlig urfolk, mens skandinavene (indo-europeisk talende) er innvandrere.
I Grenland har vi noen navn på Finn- der disse navna med stor sannsynlighet peker tilbake på et folkenavn finner i betydningen samer. Det gjelder Finndal i Solum og Finndal og Finnmark i Bamble. Når det gjelder Finnmark i Bamble ble det skrevet Finnmar fram til ca 1600, og navnet har antakelig vært navn på Trosbyfjorden før den fikk navn etter gården Trosby. Det danner dermed et navnepar med Grenmar. I gammel tid kan Grenmarr således ha vært ”grenenes fjord” og Finnmarr ha vært ”finnenes fjord”. En parallell kan vi finne i Fyresdal der vi har Finndal som ”finnenes dal” og Bondalen som ”bøndenes dal”. Også i resten av Telemark finnes slike folkenavn som Finneid i Drangedal og andre. Noen finn-navn kan ha et annet opphav eller skyldes innvandringen av finner på 1600-tallet. Men hvor ble det av urbefolkningen?
Innvandringen
Sven Nilsson fant at den opprinnelige befolkningen ble trengt nordover av først keltere, og senere av de germanske gotere.[30] Nilssons hypotese om kelterne ble fort glemt. Selv om en religionshistoriker som Marianne Görman i 1987 påpeker mange keltiske trekk i bronsealderens religion og helleristninger i Norden, kaller hun dette ”innflytelse” og antyder ikke at det var keltere som bodde her.
Den litauisk-amerikanske arkeologen Marija Gimbutas mente at den proto-indoeuropeiske kultur spredte seg fra de russiske stepper i tre bølger fra 4500 til 2500 fvt Arkeologen J.P. Mallory antyder at indoeuropeerne spredte seg med ”snorkeramikken” (keramikk dekorert mde inntrykkede snorer.) fra Sørøst-Europa til vest og nord. Han har omtrent samme steds- og tidshorisont som Gimbutas. En helt annen teori har Colin Renfrew som skyver tidshorisonten mye lenger bakover og tror indoeuropeisk hadde sitt utgangspunkt i Anatolia (Tyrkia) og spredte seg sammen med kunnskapen om jordbruk[31] I denne boka går jeg ut fra at språk sprer seg fordi folk flytter på seg, ikke fordi folk begynner å dyrke jorda.
Noen arkeologer har i seinere år framholdt den indoeuropeiske innvandring som forklaring på de store endringer i yngre steinalder (neoliticum) og bronsealder i Norge. (Haaland & Haaland 1982, Prescott og Walderhaug 1995, Østmo 1996 og 2005,). Prescott og Walderhaug finner det sannsynlig at utgangspunktet for migrasjonen var Limfjordområdet i Nord-Jylland, og at det var Sørvest-Norge som først ble kolonisert.[32] De finner at dette skjedde omkring 2400 fvt. Arkeologen Øystein K. Johansen finner at innslaget av jordbygde gravhauger i bronsealderens Sydvest-Norge ”åpenbart kommer av at menneskene her har følt seg som dansker – om de ikke rett og slett kom fra det danske området. Påvirkningen fra Jylland var under alle omstendigheter stor. I store deler av det øvrige Norge bygget folk sine røyser”.[33]
Dersom Prescott og Walderhaug har rett i at Sørvest-Norge var det første bosettingsområdet for indoeuropeisk talende mennesker, må vi regne med at Grenland ble invadert noe seinere, kanskje helt på slutten av neoliticum (yngre steinalder) eller i eldre bronsealder. De eldste funn av bronser er randlistøksene fra Gjerpen, Bø og Sauherad, noe som kan indikere at indo-europeiske folk i Grenland var på plass seinest i perioden 1800- 1500 fvt, dersom man regner disse gjenstandene som tegn på en ny kultur som resultat av innvandring. Men gjenstander er begrenset ”etniske”, de kan være handelsvarer og bytteobjekter.
-heim-navna: en indoeuropeisk merkelapp?
Vi kjenner ordet igjen både i svenske og danske stedsnavn og til og med i tyske (-heim) og engelske (-ham). Språkforskerne Falk og Torp fører det tilbake til et urgermansk haima i betydningen ”landsby, hjem, hjemsted”. I sin etymologiske ordbok føyer de dessuten til det gotiske haims som betyr ”landsby” og gresk koima ”landsby”. Alt kommer fra det indoeuropeiske ord for å ”ligge” som vi også har i ordet hi.[34] Den utbredte betydningen ”landsby” i de forskjellige indoeuropeiske språk , må få oss til å stille spørsmålet om –heim-navna i Grenland også kan ha hatt en slik betydning. Før vi gir oss i kast med å diskutere heim-navna i Grenland, bør vi merke oss at språkforskeren Magnus Olsen fant at noen av disse var blant de eldste sted- og gårdsnavna, men at –heim var et navneproduserende ledd som holdt seg lenge og opplevde seinere ”motebølger” som Solheimr (Solum) som har 70 forekomster som gårdsnavn i Norge. Og –heim utvandret til Færøyene og Island øyene i vest som navnedanningsledd og er blitt tatt opp i nyere tid som navn på eiendommer og forsamlingslokaler i Norge (Fagerheim, Furuheim osv.).
I Grenland har vi antakelig følgende ”gamle” –heim-navn: Fossum, Sem, Falkum, Aspheim Gjærum, Marum, Mælum i Skien, Adalheim (prestegården) i Eidanger, Glittum og Herum i Bamble. Av betydelig alder kan også Holmheim (prestegården) i Bø og Lindem i Sauherad og Lindum i Sannidal være. Når det gjelder Nærum og Øvrum i Gjerpen, er Norske Gaardnavne i tvil om dette er heim-navn.[35]
Rygh har noen betraktninger om navnet Falkum som han antar kommer av Folkheimr. Han diskuterer først hva ”folk” kan bety i dette navnet, og nevner blant annet ”flokk, skare, folk som bebor et land”. Han lurer også på om her kan være en ”forsvunnet” elv i navnet, Folkár, (”folkeelva”) som det finnes eksempel på andre steder, men finner at den ”aldrig har dannet noen Grænse mellom to folk” ettersom han finner at det ikke har vært fast bebyggelse vest for elva.[36] Svakheten ved Ryghs resonnement er at en grense neppe er avhengig av fast bebyggelse på begge sider. Grensen kunne vært oppfattet som mellom ”Midtgard” og ”Utgard”. Falkumelva den gang var en fjord, slik at ”elv” i navnet ikke er sannsynlig. Men hans smak av grense ved folk-navnet er interessant. Kanskje bodde det noen på vestsiden av Falkumelva som ikke var ”folk”?
Når skilte urnordisk språk lag med urgermansk?
Det var først omkring vår tidsregnings begynnelse at urgermansk ble splittet opp i ur-nordisk og andre varianter, skal vi tro språkhistorikerne. Før den tid snakket altså alle ”germanere” et felles urgermansk språk. Og heller ikke etter den tid hadde de store problemer med å forstå hverandre. Men problemene økte med tiden ettersom språkene vokste fra hverandre. Når vestlandskongen Harald Hårfagre omkring 900 sender sin sønn Håkon til fostring hos en angelsaksisk konge, kunne man kanskje ha språkproblemer, men kanskje ikke større enn mellom enkelte dialekter i dagens Norge
To kulturer?
Dersom det skjedde en innvandring av nye mennesker og et nytt språk i bronsealderen blir spørsmålet om hvilket forhold som hersket mellom de to folkegrupper. Det kan tenkes flere scenarier:
- Innvandrerne etablerte seg som en enklave
- Innvandrere/urbefolkning blandet seg
- Urbefolkningen forsvant
Det finnes mange eksempler på at jeger- og samlerkulturer lever side om side med en jordbruksbefolkning og har et bytteforhold som også kan omfatte ekteskap.[37] Konflikter kan oppstå, men løses ofte ved at jegerbefolkningen forsvinner for en tid, men kontakten gjenoppstår når jegerbefolkningen igjen ønsker transaksjoner med jordbruksbefolkningen[38]. Blandingshelleristningen (både skip og byttedyr) på Sporaneset i Rauland kan være et symbol på et sted der veidekultur og jordbrukskultur møttes. Arkeologen Anders Hagen mente at det i store deler av Norge og Sverige kan ha eksistert rene fangstgrupper side om side med folk med bondepreget livsform. Dels kan det ha vært grupper med blandingsøkonomi som har levd i marginalområdene rundt de gode bondebygdene og en ren jegerkultur i de store skog- og fjellområdene. Det kan ha vært vesenforskjellig teknologi i fangstmarkene og marginalområdene fra teknologien i jordbruksområdene: ”steinalder” i visse strøk etter at metallkulturen for lengst hadde fått innpass i jordbrukskulturen.[39]
Var Midtgard en enklave?
Arkeologen Britt Solli mener at ” de norrøne folkenes forhold til landskapet som omga dem kan gjenkjennes i kosmologiske forestillinger om kosmos og kaos. Hun bruker fortellingen til handelsmannen Ottar for å illustrere dette.Ottar foretok i vikingtid en reise fra Hålogaland til Skiringssal og Hedeby i Sydskandinavia. Ottar fortalte at samenes land var ”øde fjellstrekninger”, et ubygd land men ikke ubebodd land. Men selv om det fantes mennesker som levde i fjellene, var det ubebygde landet tilholdssted for kaoskrefter og trolldomdmakter. Det bebygde landet med gården i sentrum betydde trygghet, det var sentrum i kosmos.[40]
I Gjerpen og langs Skienselva er det lett å se for seg en enklave med innvandrere som hugger sydskandinaviske helleristninger og begraves med bronsesverd og ofrer bronsegjenstander. Denne enklaven avgrenses av gravrøyser (”territoriemarkører”) på høydedragene rundt. Man kan også se røysene langs vannveien opp til Skotfoss og rundt en mindre enklave i Mælum som territoriemarkører.
Sammendrag
Vi har sett at det var bare Gjerpen som hadde ”ordentlig” bronsealder med sydskandinaviske helleristninger og de fleste funn av bronsegjenstander. Men funn av skafthulløkser av stein over hele Grenland kan tas til inntekt for at hele området var bosatt, og at det ble drevet et enkelt jordbruk.
Vi har sett på de hyppigste figurene på helleristningen og gått inn på tolkningene og tolkningshistorien. Noen av figurene, slik som ”hjorteklovene” er unike også i sydskandinavisk sammenheng, slik at vi må helt til Spania for å finne maken. Noen forskere sier helleristningene inngår i et felleseuropeisk symbolspråk.
Vi har diskutert om gravrøyser og gravhauger representerer to ulike kulturer, der de jordbygde gravhaugene ble laget av germansk-talende innvandrere, som levde i en slags enklave fra Frierfjorden til Øvre Gjerpen. Samenes forfedre er blitt foreslått som urbefolkningen.
[1] Hårdh 1993 s.66
[2] Groseth 1999
[3] Kock Johansen 2000 s.... Groseth 1999
[4] Kristiansen 2001 s. 250
[5] Nicolay Schwach i innberetning i Top.ark. under gården Gimsøy
[6] Coll 1901, Coll 1902 og Coll 1905
[7] Vogt 2001 s. 102
[8] Almgren 1927
[9] Kaul 2004
[10] Larsson 1997
[11] Görman 1987,Vogt 2001 s.107
[12] Vogt 2006a s. 238f
[13] Ström1985 s. 25f, B. Almgren 1962, Görman 1987 s. 64
[14] 2. Mosebok kap. 20, 1-17, islam har visstnok ikke noe konkret bildeforbud i Koranen, men i tradisjonen.
[15] Tacitus kap. 9
[16] Vogt 2006b s. 14.Garcìa Alén y (de la ) Peña Santos 1980 s. 34. Den spanske tolkningen er enda åpnere: cèrvidos o bòvidos betyr egentlig “dyr som feller eller dyr som ikke feller horn”
[17] Roymans 1999 s. 296
[18] Stang 2009
[19] Mandt 1987 s.40
[20] Vogt 2006b s. 11
[21] Slinning 2002
[22] Kock Johansen 2000 s. 98 og 105
[23] Sollund 1996 s. 85
[24] Bertilsson 1989 s. 24 (mine uthevinger), se også s.27
[25] Bjørnar Olsen 1994 s. 80
[26] Skre 1998 s. 125-143
[27] Groseth 1999
[28] Einar Østmo og Terje Spurkland i NAL underoppslagsordet ”språk”
[29] Stedje 1989 s.41
[30] Sven Nilsson 1838-43, her sitert etter Schanche 1997 s.8-9
[31] Gimbutas 1982 s.9 og Gimbutas 1992, Mallory 1989 s. 264, Renfrew 1992
[32] Prescott & Walderhaug 1995 s. 272
[33] Kock Johansen 2000 s. 98
[34] Falk & Torp 1903 s.291-92 og 1909 s. 87
[35] NG bind VII s. 127-128 Skrevet Rom nedre og øvre i 1604.
[36] NG bind VII s.104-105
[37] Zvelebil 1998 s.22
[38] Bjørnar Olsen 1988 s. 427
[39] Hagen 1970 s.153
[40] Solli 2005 s. 23
Kapittel 3 Keltertid, romertid og folkevandringstid.
I dette kapittel skal vi se på de tre periodene eldre jernalder består av, nemlig keltisk jernalder (500fvt – 0), romersk jernalder (0-400evt) og folkevandringstid (400-600evt). Vi skal se på den europeiske og nordiske ramme om forholdene i Grenland. Vi skal ta for oss de arkeologiske funn og til slutt skal vi behandle noen typer fortidsminner fra denne perioden, nemlig gravhauger, bygdeborger, steinsetninger og kokegroper. Skriftlige kilder fra perioden berøres i den grad de kan beskrive forhold slik de også kan ha vært i Grenland.
Keltisk jernalder i Europa
I århundrene fra 1000 fvt til omkring vår tidsregnings begynnelse var Mellom-Europa dominert av keltiske folkeslag som strakte seg i et belte nord for Alpene i øst til Spania i vest. Kelterne var et indoeuropeisk folkeslag med en egenartet kultur som har satt spor etter seg i to hovedformer som kalles Hallstatt- og La Tene- kulturene, begge oppkalt etter viktige funnsteder i nåværende Østerrike og Sveits. Hallstattkulturen tilsvarte altså Yngre bronsealder hos oss, og La Teine-kulturen tilsvarer Keltisk jernalder. Kelternes hovedområde var Gallia (nåværende Frankrike). På denne tid utbredte Axelander den store sitt hellenistiske verdensrike rundt det østre Middelhav. Syd for kelterne vokste det romerske riket fram, men omkring 200fvt var de opptatt av å bekjempe Kartago og Hannibal og sikre herredømmet i det vestre Middelhavet. Da den romerske hærføreren Julius Cæsar erobret Gallia i ca år 50 fvt, ble kelterne i Gallia romanisert, men den keltiske kulturen ble videreført i de vestlige ”tilfluktssteder” som Irland, Skottland, Bretagne og Galicia, med noen levninger helt til våre dager. Blant annet spiller man fremdeles sekkepipe både i Galicia og Skottland!
Keltere og germanere
Historikeren Michael Enright mener det har vært et veldig nært samkvem mellom germanere og keltere, spesielt i områdene ved Rhinen. Det var stort sett germanerne som lærte av kelterne og overtok mange keltiske ord innenfor teknologi (jern, vogn), men også innen samfunnsorganisasjon. Kongebetegnelsen –rik (Didrik) kommer fra keltisk – reiks/rix (Asterix), og mange andre språklige lån kan tyde på at keltisk var ”snobbekultur” hos germanerne. Ikke minst ser det ut til at den nye stammeuavhengige krigerkulturen kan ha sitt mønster og terminologi fra keltisk.[1]
Keltertid i Norden
Keltertid har stort sett samme preg over hele Norden, men det er tre viktige offerfunn i Danmark som vi skal merke oss før vi gir oss i kast med materialet fra Grenland. Det er først funnet av Hjortspringbåten, som vi skal komme tilbake til i neste kapittel. Dernest er det kjelen fra Gundestrup, en stor kjele av sølv som er sammensatt ev plater med relieffer, som antas å framstille en gudeverden med sterke keltiske trekk. Til slutt skal nevnes vogna fra Dejberg som blir satt i sammenheng med den kvinnelige guddom, Nerthus, som Tacitus forteller om, og som vi skal komme tilbake til i kap 5.
.
Keltertid i Grenland: funnoversikt
Tidligere tenkte forskerne seg at fattigdommen på funn i Norden fra keltisk jernalder skyldes at kelterne dannet en barriere for kontakten med den rike Middelhavskulturen. En annen mulig årsak til mangelen på funn i keltisk jernalder, er den klimaforverring som fant sted ved overgangen fra bronsealder til jernalder. Nye gravskikk kan også spille inn: branngraver med urner under flatmark er en mye mer anonym skikk, med mindre sjanse til å bli identifisert. Det som er sikkert, er at vi har fått påvirkninger fra den keltiske kulturen. Vi har tre sikre funn fra keltertid i Grenland, alle fra Solum : en bronse halsring fra Klyve, en La Tene-spenne fra Finndal og et spesielt leirkar med såkalt x-hank fra ”Solumskogen” (som antakelig er på Solum gård, prestegården). Også en del av helleristningsfigurene i Gjerpen kan man lese keltisk påvirkning ut av. Den viktigste nye teknologiske import til Norden i keltisk jernalder er et nytt metall: jernet! Selve ordet jern antas å være et lån fra keltisk språk. Mange av bronsegjenstandene som er funnet i Grenland kan være keltiske eller laget etter keltisk modell.allerede i yngre bronsealder, slik som bronseringene (torqueene) fra Nystad.
Alle funn vi har fra keltisk jernalder er konsentrert i Solum. Dette kan skyldes at Skien Museums grunnlegger, J. Christie, la sin elsk på utgravinger her, og han fant spesielt mange flatmarksgraver. Jens Storm Munch behandler hele materialet fra Skien museum under keltertid, men tar forbehold om at både flatmarksgraver og noen keramikkformer har holdt seg gjennom hele eldre jernalder, altså også gjennom keltertid, romertid og folkevandringstid. Skikken med kremasjonsbegravelse begynte i yngre bronsealder og holdt seg gjennom hele eldre jernalder, selv om det begynte å dukke opp skjellettgraver igjen i romertid og folkevandringstid. Disse nye skjellettgravene var gjerne rikt utstyrt, som vi skal se seinere.
Romertiden (0 – 400) i Europa
Europa i romertid: romerriket og det frie Germania.
Romertiden innledes med at den romerske hærfører Julius Cæsar erobrer det keltiske Gallia (nåværende Frankrike) ca år 50 fvt. Etter et militært nederlag mot germanerne i Teutoburgerskogen i år 9 oppga de romerske keisere ytterligere ekspansjon inn på germanernes områder, og det ble etablert en grense langs Rhinen og Donau. Denne grensen ble kalt limes. I stedet erobrer romerne England opp til Skottland. Det romerske imperium var 50 til 80 mil unna Grenland. Handelskontakten med dette romerske riket er vel dokumentert i ”det frie Germania”, dvs nåværende Tyskland øst for Rhinen og Sør-Skandinavia. Fra klassiske romerske kilder vet vi at folk fra germanske stammer lot seg verve som romerske hjelpetropper, enten som enkeltpersoner eller hele flokker.
Romerriket og Norden
Det området øst for Rhinen og nord for Donau som romerne oppga å erobre, ble altså kalt Det frie Germania. Dette området langs grensen, limes, søkte romerne å trygge ved å inngå vennskapsavtaler med germanske nabohøvdinger. Dette alliansesystem med krigerhøvdinger bredte seg også i det germanske området og ga antakelig opphav til en rekke småriker i Norden som ikke lenger bygde på de gamle stammesamfunn, men på et nytt krigeraristokrati som også sloss seg imellom. Dette siste er kanskje de store våpenofferne i vann i Danmark et vitnesbyrd om. I Illerup på Jylland er funnet store mengder ødelagte våpen som er ofret i en sjø. Noen av gjenstandene kan muligens spores til nåværende Sør- Norge eller Vest-Sverige. Det frie Germania var et område for livlig handel mellom romere og germanere. Denne handelen forgrenet seg videre i Norden og har gitt opphav til handelsplassser som Gudme og Lundeborg i det nåværende Danmark. I nåværende Danmark, først på Lolland og senere Sjælland, oppsto små maktområder, de første små kongeriker på dansk område. Romertiden er en tid da Nordens kontakter mot sør blir utvidet. Romertid blir sett på som en tid da det finner sted en ekspansjon og mer intensiv markutnyttelse i Norden, med blant annet nye bosetningsområder i Norge.
Romerriket og Grenland
Romerske varer eller varer produsert i grenseområdet, Limes, fant veien også til Grenland. Det viser en rekke gravfunn. Etter at gravskikken fra slutten av bronsealder hadde vært kremasjon og nedlegging av brente bein og aske i leirkar, begynner skjellettgraver å komme igjen i romertid. Noen kvinnegraver har spesielt rike gravgaver. På Espedalen i Gjerpen er en kvinne blitt begravet med 104 glassperler, 33 ravperler og to spenner av bronse, der den ene var belagt med sølvblikk. I tillegg fantes det fragmenter av et glassbeger som var blått på utsiden og grønnlig på innsiden. Dette glassbegeret er det sikreste bevis for direkte eller indirekte handelskontakt med det romerske riket eller grenseområdene (limes) ved Rhinen. Det var der slik avansert glassmesterkunst ble produsert på denne tiden. På Røra i Eidanger er det funnet romersk glass, såkalt ”nuppeglass” som har samme opphavssted..
Som sikre kvinnegraver fra romertid kan vi ellers regne en grav fra Ballestad i Gjerpen med glassperler og en fibula og en grav fra Espedalen i Gjerpen med glassperler, ravperler, spenne og vevsverd. To graver fra Bjørntvet i Solum med henholdsvis fibula og ringnåler og et spinnehjul av bronse kan vi også regne som temmelig sikre kvinnegraver fra romertid. De to første er skjelettgraver mens de to siste er branngraver. Et funn av glassperler på Rogn i Bamble er antakelig også en kvinnegrav, men nærmere funnopplysninger mangler. Et gravfunn fra Bratsberg med fibula og bjørneklør skal vi komme tilbake til under kapittel 5.
Mannlige graver fra romertid er også funnet i Grenland. Et rikt funn er fra gården Siljan i Siljan, der det er funnet en gull betalingsring og bronseknapper. Men et ”politisk” mer interessant skjelettgravfunn er en mannsgrav fra Lille Gjerpen, der det er funnet en ”ormehode-ring” i gull. Den danske arkeologen Ulla Lund Hansen har studert ormehoderingene og funnet ut at de inngår i et makt- og rangordningssystem Arkeologen Bergljot Solberg antyder at vedkommende som ble begravet med denne ringen i Gjerpen var en lokal leder i et maktsenter som kontrollerte Skiensvassdragets utløp og ferdselen til de indre bygder i Telemark.[2] Dette var da en mulig forgrening av et dansk maktsystem. På Herkules-området ved Hjellevannet i Skien er det avdekket spor etter langhus fra romertid. Sammen med kokegroper fra samme periode som er funnet på Hakastein, er det naturlig å sette dette i sammenheng med handelsveien til det indre av Telemark.Langhus fra romertid er det også funnet spor etter på Torsholt i Siljan.
Graver med våpen er det en del av fra romertidens Grenland. Den før nevnte graven fra Siljan i Siljan inneholder også en spydspiss, og det samme gjør en grav fra Sneltvet i Gjerpen. En grav på Tveten i Eidanger inneholdt både en spydspiss og handtak og bulen fra et skjold. Spydspisser og skjoldbule er funnet også på Bjørntvet i Solum. Dette er i alt 4 graver fra romertid i Grenland som vi med stor sikkerhet kan kalle mannsgraver. To av disse er branngraver og to muligens skjelettgraver. I tillegg kan nevnes en skjelettgrav fra overgangen mellom romertid og folkevandringstid ca 400 på Lille Gjerpen i Gjerpen, der det er funnet del av et sverd og to spydspisser.
Skikken med kremasjon og urnebegravelser fortsatte i romertid ved siden av de nye skjelett-begravelsene. Slike urnebegravelser lar seg datere først og fremst ved leirkarenes/urnenes form og dekor, men av og til kan man finne gjenstander også ved slike begravelser. I romertid begynner byggingen av gravhauger igjen, og nå har haugene ofte en fotkjede av steiner, eller blir markert med større steiner. Gravhauger fra eldre jernalder er gjerne lave i forhold til diameteren, i motsetning til gravhauger fra vikingtid som har en mer kuplet form. Det har vist seg at langhauger alltid inneholder kvinnegraver, og det har vært tenkt at langhaugen symboliserer langhuset, kvinnens domene.[3]
Av andre funn fra romertid kan vi nevne et leirkar og bronsefragmenter fra Rørholt i Bamble og leirkar fra en gravhaug fra Adalheim i Eidanger. Glass fra en grav på Røra i Eidanger er en typisk romertids prestisjegjenstand. Det samme må man kunne si om en romersk bronsekjele fra Hanes i Solum. Den er antakelig brukt som gravurne for en kremasjonsbegravelse. På Bjørntvet i Solum er det funnet en grav der både ringnåler og en fibula er datert til romertid. Slike gravgaver i urnebegravelser må være lagt ved etter at selve kremeringen var utført.
Fig …3.5 Haneskjelen
Funn av en stokkebåt på Austad i Siljan er datert til midt i romertid. Dette funnet skal vi komme tilbake til i neste kapittel. Vi skal også komme tilbake til funn av en sannsynlig jernvinneplass på Lerstang i Eidanger i neste kapittel.
Fordelingen av de arkeologiske funn fra romertid i Grenland kan leses slik at det kan ha foregått en ekspansjon fra sentrale områder til omkringliggende områder. En type prestisjefunn som før fantes bare i Gjerpen, Eidanger og den østligste del av Solum (Klyve Bjørntvet), dukker nå opp ved mulige handelsveier på gårdene Siljan og Austad i Siljan, Røra i Eidanger, Rogn i Bamble og Fjære ved Norsjø
Folkevandringstid (400-600)
Skriftlige kilder i Europa
I folkevandringstid dukker det opp både forsøk på ordentlig historieskrivning om de nye germanske herskerslekter og en rik flora av sagn og myter om noen av disse germanske krigerkongene i Europa. Historiske kilder gir oss en mengde folkenavn som flyttet på seg i Europa i keltertid , romertid og folkevandringstid. Allerede P. A. Munch påpekte at en del av disse navna opprinnelig synes å være ganske allmenne betegnelser som først seinere har fått ”etnisk/nasjonal” betydning. Han nevner som eksempel goterne/gauterne som opprinnelig betyr ”mennesker”, daner som opprinnelig kan bety ”ordnere/samfunnsbyggere” og den ofte nevnte folkegruppen heruler som P.A.Munch gjenkjenner i betegnelsen jarl og oversetter med ”en kriger av høy byrd”.[4] Nyere forskere har funnet at folkevandringstidens omvandrende folkegrupper oftest var multietniske, og unndrar seg en etnisk eller rasemessig definisjon. Det som muligens forente gruppa var en felles tro på lederens/kongens gudommelige opphav.[5] Og dette opphavet var oftest i Skandinavia og det gudommelige opphav var ofte Odin eller Frøy, selv om disse kongene formelt var kristne.
En av de viktigste folkegruppene kalte seg gotere, og de dannet kongeriker både i Italia (ostrogoterne) og Spania (visigoterne). Omkring 500 skaper den frankiske kong Klodvig Frankerriket og grunnlegger dynastiet merovingerne
Hugleik, Rolf og Teodorik,
I året 515 blir Frankerriket angrepet av en ”dansk” konge som heter Chochilaicus, eller Hugleik som er det antatte germanske navnet som skjuler seg bak den latiniserte formen i Gesta Francorum (Frankernes krønike) . Krøniken forteller at denne danekongen ble beseiret og drept. Hva som her menes med ”dane” er ikke godt å vite, men vi bør antakelig tenke på det nåværende Danmark, de nye angelsaksiske områder i Britannia eller Viken. Denne Hugleik er blitt identifisert med Hygelac som forekommer i det angelsaksiske kvadet om Beowulf, som vi skal komme tilbake til nedenfor.
Omkring samtidig får den gotiske kong Teodorik i Ravenna besøk av en kar som heter Roduulf (Rolf) som forteller at han har vært konge over grannii (grenene) , men at han heller vil tjene under kong Teodorik. Dette er første gang grener er nevnt i skriftlige kilder som et folkeslag. Betegnelsen inngår i en oppramsing av folk som han skal ha vært konge over: grannii, augandzi, eunixi, taetel, rugi, arochi og ranii.[6] Historien forteller ikke om Roduulf så på seg sjøl som goter, men han var i hvert fall beredt til å bli det i ostrogoternes og Teodoriks Italia. (Denne østgoterkongen Teodorik skal vi også komme tilbake til som norrøn sagnkonge Didrik av Bern nedenfor.)
Beowulfkvadet
Beowulfkvadet er et angelsaksisk dikt der handlingen utspiller seg på 500-tallet i det nåværende Danmark. Men det er i England kvadet er bevart og nedtegnet ca 900. Beowulf er en brorsønn av goterkongen Hygelac (Hugleik) og han kommer til danekongen Hrotgar (Roar) i hallen Hereot (skjoldungekongenes hall i Lejre?) og lover å drepe dragen/uhyret Grendel. Beowulf dreper både Grendel og Grendels mor og enda en drage. Historien er i seg selv ganske fantasifull, men noen opplysninger om personer og steder antas å ha en historisk kjerne. Dessuten antas de beskrivelser som gis av seremonier ved Hrothgars hoff/ølhall å ha historisk verdi. Spesielt fester historikeren Enright seg ved dronningen Vealteovs rolle. Hun er den som byr krigerne å drikke av mjødbegeret etter en nøye regulert rangorden. Og hun får krigerne til å love å utføre store bragder i framtida.Kvinneskikkelsen Vealteov i Beowulkvadet identifiserer Enright med en kvinneskikkelse, profetinne/seerske, som han finner i mange klassiske kilder om germanerne, og i den norrøne volva-skikkelsen.[7] Dette kommer vi tilbake til i neste kapittel.
Man kan lure på hvor Beowulf som goterkonge kom fra. De fleste har tenkt på Gøtaland i Vest-Sverige, på grunn av navnelikheten. P.A.Munch mente i sin tid at Sør-Norge var befolket av gotere som trengte inn fra sør og mente å finne belegg i runeinnskrifter for denne påstanden.[8] Både Beowulf og Hygelac blir beskrevet som gotere. Dersom det er riktig at Hygelac er identisk med Chochilaicus i frankernes krønike, blir han der betegnet som dane. Forklaringen kan selvsagt være at frankerne betegnet alle nordiske folk som daner, mens de nordiske folk sjøl hadde mer nyanserte betegnelser.
Folkevandringstiden i Grenland: ”gullalderen”.
Det er ikke funnet så mye gull fra noen annen arkeologisk periode som i folkevandringstid. I Grenland har vi funn av betalingsringer av gull fra Ballestad og Bø i Gjerpen og Austad i Siljan. Dessuten har vi funn av gullbrakteater fra Søtvet i Solum og Falkum i Gjerpen. Betalingsringene i gull var utformet som en spiral og kunne brukes som betaling ved at man brøt av et stykke av ringen. Fra overgangen mellom romertid og folkevandringstid ca 400 har vi funnet av ”ormehoderingen” av gull på Lille Gjerpen i Gjerpen.
Gullbrakteatene er et skandinavisk fenomen, en slags medaljonger som er laget i Syd-Skandinavia og er opprinnelig etterligninger etter romerske keisermedaljonger. Men på brakteatene er det et nordisk formspråk med dyreornamentikk og innskriftene er med runer.
Bilder og innskrifter på disse brakteatene avspeiler en mannlig verden, mens de faktisk ofte er funnet i kvinnegraver, og arkeologen Anders Andrén mener dette viser kvinnens rolle i den ”politiske” handlingen, f.eks den rolle som dronningen spiller i kongens hall i Beowulf-diktet. Andren mener ellers at disse medaljongene har vært brukt som hederstegn i hirden hos skandinaviske høvdinger.[9] Lotte Hedeager har studert ikonografien på brakteatene, og tolker en av de fire hovedtypene som Odin-avbildninger, spesielt er fremhevet Odins sjamanistiske side.[10] Enright finner at brakteatene sannsynligvis avbilder profetinner som vi gjenfinner som volver i vikingtidens Edda-diktning.[11] Brakteatene hadde ofte runeinnskrifter, og det har også brakteatene fra Grenland. Vi har brakteatfunn fra Søtvet i Solum og Falkum i Gjerpen. I hvert fall graven på Søtvet er tolket som kvinnegrav, og det er antakelig graven på Falkum også. Er det to profetinne- eller volvegraver vi har for oss? Eller er det rike enker? Begge brakteatene har (likelydende?) innskrifter og ser for øvrig helt like ut (?)
Andre funn fra folkevandringstid i Grenland
De to rike kvinnegravene fra Søtvet i Solum og Falkum i Gjerpen inneholder mange gjenstander i tillegg til brakteatene. Begge steder er det funnet relieffspenner av sølv, og en tredje slik spenne er funnet på Bratsberg. Denne siste har en runeinnskrift på baksiden, og vi skal komme tilbake til tolkningen av denne innskriften i kapittel 5. Både på Søtvet og Falkum ble det funnet glasskåler, på Søtvet også glassperler.
Det er funnet to mulige våpengraver fra folkevandringstid, en spydspiss fra Ballestad og del av et sverd fra Bratsberg i Gjerpen. I hvert fall den siste er en skjelettgrav. I tillegg har vi mannsgraven fra Lille Gjerpen fra overgangen mellom romertid og folkevandringstid ca 400 med sverdfragment, spydspisser og den berømte ormehoderingen av gull.
Funn fra eldre jernalder
Det er en del funn som bare er bestemt til eldre jernalder, kanskje fordi de ikke er gjort til gjenstand for nøyere typologiske studier som kunne datert dem mer presist. Av disse skal jeg peke spesielt på funnene av asbestmagret keramikk på Rørarød i Eidanger og Solumskogen. Asbestmagret keramikk er en teknologi som man oftest finner i samisk sammenheng. Det samme gjelder redskap av skifer, som det er funnet et stykke av i det ene funnet på Rørarød.
Skiferredskaper er ellers funnet sporadisk ved Fjellvannet blant masser av redskaper av flint og bergart (C51101h og C51113e).
3.4 Grenlands fornminner fra eldre jernalder
Det finnes en del arkeologiske fornminner i Grenland som ikke er nøyaktig datert, men som antakelig har sin hovedbrukstid i romertid og folkevandringstid. Dette dreier seg i hovedsak om de såkalte ”bygdeborger” og steinsettingene, men vi skal også ofre litt oppmerksomhet på fornminner som har brukstid ut over denne perioden, nemlig kokegroper.
”Bygdeborgene”
I Grenland er det over 30 bygdeborger, se oversikt bakerst i boka. Bygdeborgene ligger alltid på en ås eller en kolle som er bratt og utilgjengelig fra alle sider unntatt en. Den tilgjengelige siden er beskyttet av en steinmur som har vært fundament for en palisade av tre. Noen steder har det vært både en ytre og en indre borgmur. Bygdeborgene finnes bare i bestemte områder i Norden
Dateringer fra nyere forskning fra både Sverige og Norge kan tyde på at disse anleggene kan gå tilbake til både keltisk jernalder og bronsealder, men hovedtyngden har dateringer er til romertid og folkevandringstid. Deretter avtar bruken.[12] ”Bygdeborgene” forekommer bare i noen områder av Norge, og de er generelt dårlig utforsket. En tradisjon for at det var samlingsplasser (danseplasser) på eller ved borgene er påvist i Grenland, uten at dette behøver å ha sammenheng med borgenes opprinnelige funksjon.
De første arkeologene så for seg at borgene var bygd av ”frie bønder” i urolige tider. Derfor antok man at de var bygd i folkevandringstid. Siden har man funnet at mange,spesielt de store, er mye eldre Andre har sett for seg et militært ”system” der ”siktlinjene” fra den ene borgen til den neste var et viktig element og tydet på en overordnet militær plan. Jens Storm Munch studerte borgene i Grenland, og fant at de var anlagt for å beskytte mot angrep fra syd og vest.[13] Men han innså at den korte rekkevidden av datidens våpen begrenset den ”strategiske betydning” av borgene. Arkeologene Dagfinn Skre og Åke Midgard har tenkt seg at borgene inngikk i et militært system av høvdinger som behersket småriker.Betydningen for varsling kan i alle fall ha vært stor!
Arkeologen Ingrid Ystgård har undersøkt bygdeborger i Trøndelag, og funnet at de eldste er eldre enn folkevandringstid. Hun har også undersøkt borgen ”Børja” i Siljan og fått en radiologisk datering til ca 600. Ystgård deler borgene i to klasser: store og små, og hun finner at de største er eldst. Det er interessant at der hvor vi har tvillingborger i Grenland ( dvs borger som ligger svært nær hverandre) har vi en stor og en liten, etter Ystgårds mål. Dette gjelder to par borger i Solum: På Åfoss er det to borger i nærheten av hverandre, Steinsvikåsen og Lilleåsen og i Mælum har vi også to slike, Tveitanåsen og Kolbjørnsås. Det har vært mange gjetninger om bygdeborgenes funksjon. Noen har til og med spurt om det var noen som skulle stenges inne på borgene, og ikke noen som skulle stenges ute! Spørsmålet henger vel der, uten at noen kan gi den endelige fasit.
Steinsettingene
Steinsettingene er ringer av reiste steiner som er atskillig tyngre enn et mannsløft. Antallet steiner i ringen er ofte et oddetall, 7 eller 9, men ikke alltid.Fra Vestfold og Bohuslen kjenner vi steinsettinger som har form av skip. Noen dateringer av steinsettinger går tilbake til keltisk jernalder, men hovedtyngden av dateringer er til romertid og folkevandringstid. Det er ingen som er datert etter 600. Dette forteller først og fremst om anleggstid. Brukstiden kan også ha strakt seg fram mot vikingtid, dersom de har hatt annen funksjon enn gravplass. I Sverige går steinsettingene under navnet ”domarringar” og har vært betraktet som tingsteder. En slik funksjon blir trukket i tvil av mange. Steinsettinger finnes i Rogaland, Agder, Øst-Norge, Bohuslen, Vestergøtland, Småland, Øland og Bornholm. Dessuten er de vanlige i Nord-Tyskland og Polen.[14]
De kjente steinsettingene i Grenland er:
Gjerpen store (Hestehaugen ved Gjerpen kirke, delvis fjernet) Steinsettingen har bestått av 9 steiner opprinnelig. I dag er det bare tre tilbake. De øvrige er blitt fjernet, muligens i forbindelse med reising av krigsmonumentet i 1956. Historikeren Terje Christensen tror at Hestehaugen i Gjerpen har vært et førkristent tingsted.[15] Som støtte for hans gjetning kan det anføres at den dag i dag vokser nesten utelukkende aske-trær på Hestehaugen i Gjerpen. Ask var et hellig og mytisk tre i norrøn mytologi. Også arkeologene har lagt merke til det i sine rapporter om Hestehaugen.[16]
Gjerpen lille(Bånehaugen, fjernet) H.H.Holta forteller i 1934 at før anlegget av restauranten Walhalla i anledning utstillingen i Skien i 1891 var det på Bånehaugen en rekke store steiner hvorav noen ”ennu kan påvises og selv den hvite sten som etter tradisjonen alltid skulde finnes på tingplassen for at dommeren skulde stå på den når han oppleste eller avsa dommen, finnes liggende nede i Bakken under Baanehaugen”…… ”Ved en nylig foretatt yderligere gravning viste det seg at stenene dekket en brandgrop, antagelig en gammel brandgrav. Der fantes dog intet gravgods.”[17] Holta tolker stedet som en tingplass, men slår samtidig fast at her har først vært en branngrav. Dette ser ut til å stemme overens med steinsettingen på Lerstang, som vi skal se nedenfor. Trolig har steinsettingen hørt sammen med et større gravfelt som ble fjernet ved anlegg av parken/hagen på gården og som har gitt rike funn som vi allerede har nevnt foran.
Borgestad (Bedehuset) Denne steinringen står fortsatt, men er inneklemt mellom et bedehus og et privathus. Området er sterkt nedbygd, og det lar seg ikke slå fast om steinsettingen har vært del av et større gravfelt.
Holtan (Solum). Steinsettingen står fortsatt, men er veldig overgrodd og i fare for å bli ødelagt av vanvare, der den ligger uskjøttet. Gravhauger i nærheten gjør det sannsynlig at denne steinsettingen har inngått i et større gravfelt.
Adalheim (Prestegården i Eidanger) 2 stk. Her er det to steinringer som tangerer hverandre. De ligger litt utenfor dagens allfarvei ved Herregårdsbekken og er godt bevart. I nærheten er velbevarte hulveier fra gammel tid. Her har arkeologen Elisabeth Skjelsvik gravd uten resultat.[18]
Lerstang (Eidanger): Steinsettingen består av 8 steiner og en midtstein. Denne steinsettingen er den eneste som er forsøkt undersøkt arkeologisk, men så tidlig (1949) at de kullrester og brente bein man fant nær midtsteinen ikke ble tatt vare på[19] Dette materialet kunne med dagens teknologi vært C14-datert. Men det ser i hvert fall tydelig ut som om steinsettingen på Lerstang har vært en grav. Og man kan fortsatt grave utenom de to sjaktene som ble gravet i 1949. I nabolaget finnes bevarte gravhauger, så denne steinsettingen kan ha inngått i et større gravfelt.
Steinsettingenes funksjon har vært ivrig drøftet. I Sverige har de gått under navnet ”domarringar” og vært ansett som tingsteder. Utgravninger har vist at i midten av disse steinsettingene ofte har vært en branngrav. Men funksjonen som grav utelukker ikke en seinere funksjon som tingsted. Det som kan sies om steinsettingene i forhold til funnbildet og diskusjonen om sentralsteder i Grenland (se kap 3.5), er at de ligger svært nær antatte sentralsteder, hvilket de også ved sin eksistens bidrar til å definere og forsterke. Om alle steinsettinger skulle vise seg å være begravelser, må det ha vært mektige høvdinger som fikk slike monumenter etter seg.
Kokegropene
Det er en gruppe funn som er typiske for romertid og folkevandringstid, selv om noen kan dateres tilbake til bronsealder, Kokegropene er en enkel, men genial innretning for å tilberede festmat, og forskerne setter dem gjerne i sammenheng med rituelle måltider, og ikke et innslag i hverdagens husholdning. Man graver en grop i bakken og lager et bål i den. Når bålet brenner friskt legger man stein nedi. Når det bare er glør tilbake av bålet, er steinene glovarme. Da blir kjøtt lagt nedi, innpakket i brede planteblader, og gropa blir dekket med torv. Etter en times tid kan man pakke opp nydelig ”bakt” kjøtt, gjerne med en kryddersmak fra innpakningsbladene.
Det er funnet kokegroper fra romertid på Hakastein i Skien. Sammen med sporene av stolpebygde langhus på Herkules-området kan de bære vitnesbyrd om et maktsenter ved fjorden her allerede i romertid. På Grini i Gjerpen er det funnet kokegroper som er datert til folkevandringstid. Disse er funnet øst for Langårdskollen som har en nordoverrennende bekk og helleristningsfelt på vestsiden. I en steinur på vestsida i kollen er det funnet et mulig offerfunn fra vikingtid. Dette viser at disse områdene har vært samlingsplasser gjennom mange generasjoner for rituelle måltider og religiøse ritualer. I tillegg til de som er nevnt ovenfor, er funnet kokegroper på Kongerød i Solum og Bratsberg i Gjerpen, og de vil antakelig dukke opp i flere utgravninger i framtida på grunn av flateavdekkingsteknikken.
Sammendrag
Eldre jernalder innledes med keltisk jernalder (500-0) som kjennetegnes av fattigdom på funn. Dette kan skyldes at gravskikken blir veldig anonym, kremasjonsgraver under flat mark med vanskelig daterbare gravurner og lite gravgaver. Eller det kan skyldes en klimaforverring som gjorde hele samfunnet fattigere.
I romertid (0-400) blir gravgodset rikere, noe som dels skyldes at skjellettbegravelser igjen dukker opp. Funnene er dessuten spredt over et større område enn før og inneholder importsaker fra romerriket. I en særstilling står funnet av en ”ormehodering” fra Gjerpen som kanskje kan være tegn på tilhørighet til et dansk høvdingnettverk. Ellers er de nye prestisjefunn romerske glass, glassperler og bronsegjenstander.
Folkevandringstiden (400-600) er ”gullalderen” i norsk arkeologi i den forstand at det er funnet flere gjenstander av gull enn fra tidligere og seinere perioder. Spesielt er gullbrakteatene fra Søtvet og Falkum vitnemål om rikdom og kontakt utad. Dessuten er det funnet mange fibler (spenner) som er av sølv eller sølvbelagte. De mange rike kvinnegravene fra denne tiden er påfallende. Dette er også perioden da granii (”grener”) første gang er belagt i skriftlige kilder når kong Rolf, som har hersket over grenene, møter kong Teodorik i Ravenna og vil tjene ham.
Blant fornminnene fra eldre jernalder er bygdeborgene tallrike nettopp i Grenland. De er lite utforsket, men mye diskutert. Det er stor enighet om at de har hatt funksjon som tilfluktssteder, mens teoriene ellers er mange om hvem som hadde herredømme over dem, om de inngikk i et system osv. Steinsettingene har også hos oss vært omtalt som tingplasser, selv om de antakelig opprinnelig har vært laget som høvdingegraver.
[1] Enright 1996 ss. 195-214
[2] Solberg 2000 s. 93 og 97
[3] Løken 1987 s. 62
[4] P.A.Munch 1941 bind 1 s.47-52
[5] Hedeager …., Steinsland ……
[6] Jordanes kap. III Koth 1921 s.12 mente oppregningen var å tolke som grener egder, øy-og adalryger (?), hordar og samnar
[7] Enright 1996
[8] P.A. Munch 1941 bd I s. Dette hang delvis sammen med hans innvandringshypotese om en germansk hovedinnvandring fra nord, som ble avvist av forskerne allerede kort tid etter hans død.
[9] Andrén 1991 s.253
[10] Hedeager 1999b. Mer om sjamanisme i kapittel 5
[11] Enright 1996 s. 243 Enright støtter seg på Karl Hauck 1985
[12] Olausson 1995
[13] Storm Munch 1962 s. 136
[14] Knudsen 1978 s. 37
[15] Christensen 1971 bind I s. 113
[16] Top. Ark. under gnr 59 Gjerpen store (Prestegården)
[17] Holta 1934 s. 57f
[18] Knudsen 1978 s. 38
[19] Knudsen 1978 s. 36ff
Kapittel 4 Handel og makt
Allerede i steinalderen har vi visshet om innførsel av flint fra Jylland. Arkeologen Einar Østmo mener at allerede i sein-neoliticum (2400-1800 fvt) må det ha vært skipstrafikk over Skagerak. Han mener dette viser seg ved at det tradisjonelle spredningsmønsteret for kulturimpulser fra Danmark og kontinentet ikke lenger bare kommer langs svenskekysten, men fra ca 2400 går direkte fra Nord-Jylland til Jæren og Sørvestlandet i det nåværende Norge. Dette tilskriver han en utvikling i båt-teknologi. [1] Alle forskerne er enige om at bronsen i nordisk bronsealder ble importert, mens gjenstandene delvis er importfunn og delvis er smidd/støpt i Norden. Religionshistorikeren Folke Strõm antar at det er de vidstrakte handelsforbindelsene til den nordiske bronsealderkulturen som gjorde den mottakelig for impulser og påvirkning fra høykulturene innerst ved Middelhavet.[2]
4.1 Skipsfart og handelsvarer
Fra bronsealderen kjenner vi tusenvis av båtfigurer på helleristningene, og de fleste forskere antar at figurene i hovedsak gjengir utseendet til virkelige båter. Noe arkeologisk funn av skip har vi ikke før Hjortspringbåten, som er funnet i Danmark og datert til keltertid. Men likheten mellom Hjortspringbåten og skipsfigurer på helleristninger er påfallende, spesielt dobbelstevnen. Det er derfor trolig at denne type båt har eksistert også i bronsealderen.
Hjortspringbåten var bygd av treplanker som var sydd sammen, og den ble padlet fram. Det er gjort rekonstruksjonsforsøk som viser at en slik båt kunne krysse Nordsjøen fra Hanstholm til Kristiansand på 15-20 timer. I lunt sommervær er dette en ferd som ikke hadde altfor stor risiko. Hjortspringbåtens dobbeltstevn eller ”horn” har vært en gåte for forskerne. Men har hatt vanskeligheter med å se noen funksjonalitet i denne utformingen, og har spurt seg om dette var en etterligning etter skip fra middelhavsområdet. Hadde man sett slike skip?
Etter at de store ”palasskulturene” i det østre middelhavsområdet gikk under omkring 1200 fvt , gjorde et lite semittisk folk seg gjeldende som handelsfolk i Middelhavet: fønikerne. De utgjorde en rekke bystater på kysten av dagens Libanon og Israel. De ble aldri et samlet rike, men hadde en felles kultur, med dyrkelse av den mannlige guden Baal og gudinnen Astarte. De etterlot seg noen monumenter rundt Middelhavet og ved Atlanterhavet (Cadiz og Coruña?) som er blitt kalt Herkules-støtter etter det romerske navnet på Baal. Disse støttene er blitt tolket som fyrtårn og sjømerker. Spekulasjonene om at fønikerne har besøkt Norden er mange. I seinere år har språkforskeren Kjell Aartun tolket runeinnskrifter som er funnet på steiner langs kysten av Sør-Norge ut fra semittisk språk og fruktbarhetskultus.[3] Han står ganske aleine om slike tolkninger.
Fra keltertiden vet vi at grekeren Pytheas omkring 330 fvt dro ut på en ferd fra den greske kolonien Massalia (Marseilles) og antakelig besøkte Norden. Noen tror han tok seg gjennom Gallia på elvene, mens andre mener han seilte Atlanterhavet vest for den iberiske halvøy og gjennom den engelske kanal. Keiser Tiberius sendte i år 5 evt en ekspedisjon som nådde Kattegat.”Den keltiske handelsbarrieren” var et begrep i forskningen i første halvdel av 1900-tallet, der man oppfattet det keltisk befolkningsbeltet over Midteuropa som en hinder for handelen nord-sør. Arkeologisk funn har imidlertid gjort denne hypotesen til skamme.[4] Kelterne har antakelig spilt en viktig rolle både som eksportører fra egen kultur og formidlere fra Middelhavsområdet. Caesar forteller at gallerne krysset den engelske kanal for å handle med Britannia.
Nydambåten ble funnet ved Sønderborg om lag 1860 i en ”offermyr” som inneholdt krigsbytteofringer. Nydambåten ble bygget i romertid ca 320 og senket som krigsbytteoffer i ca 340. Nydambåten er klinkbygd i eik, og er den første båt i Norden som man vet ble rodd, ikke padlet som Hjortspringbåten. Men seil hadde Nydambåten ennå ikke. Tacitus forteller om den germanske stammen suiones at de hadde båter med baug i begge ender, men uten seil.[5] Ettersom suiones bodde nord for gotones, har mange tenkt seg at Tacitus her snakker om svear og goter/gøter. Hans skipsbeskrivelse kan i alle fall ligne på Nydambåten.
Næring og eksport
Hva levde folk av i bronsealder og eldre jernalder? Fra steinalderen har vi mest spor av en jeger og fangstkultur, men i siste del av yngre steinalder får vi spor av jordbruk. Det viser seg både i de nye redskapsformer som dukker opp, men også i pollenanalyser. Et redskap som sigd har ikke noe å gjøre i et jeger- og fangstsamfunn, men en grei funksjon dersom man har tamdyr og skal samle for, men også dersom man skal skjære korn eller andre nyttevekster. De første pollensporene etter jordbruk er av slike planter som alltid følger husdyrhold, som for eksempel smalkjempe (plantago lanceolata). Slike pollenforekomster kan være etter beskjedent hold av sau og geit, men i hvert fall tamdyr som har blitt holdt konsentrert på noen steder. Slike pollenspor i Grenland er datert til yngre steinalder.
Seinere dukker pollen av korn (cerealia) og hamp (cannabis) opp som klare bevis på bearbeiding og dyrking av jorda. Pollen av hamp(cannabis) er datert til slutten av eldre jernalder på Lerstang og noe seinere på Stamland i Eidanger.[6] Brukte man cannabisplanten bare til å lage tauverk, eller hadde man også kjennskap til dens narkotiske egenskaper? Noen har foreslått at korndyrkingen i begynnelsen ble drevet bare med henblikk på å framstille alkohol, og at først seinere ble korndyrking også matproduksjon. Korndyrking i Grenland ser ut til å ha begynt midt i bronsealderen på Valler i Eidanger ifølge pollenprøver.
Kornpollen bredte seg i keltertid ifølge prøver fra Skogstjern i Bamble, Stamland og Lerstang i Eidanger, i romertid på Åfoss i Solum, og først i vikingtid finner man spor av pollen i Storemyr i Gjerpen.[7] Antallet prøver er neppe stort nok til å lage et riktig bilde, spesielt synes den seine påvisningen av kornpollen i Gjerpen å samsvare dårlig med de arkeologiske spor.
Jordbruksprodukter har neppe vært noen eksportvare. I Syd-Skandinavia og på kontinentet hadde de mer enn nok av den slags. Caesar forteller om germanerne (ca 50 fvt) at de ikke brydde seg særlig om åkerbruk og korndyrking, men levde av melk, ost og kjøtt.[8] Men kanskje man i datidens Grenland gjorde slik vi har vitnesbyrd om fra vikingtiden noen hundre år seinere: man konverterte jordbruksoverskuddet (”flesk og smør”) i pelsverk, i handel med finnene.[9] Pelsverk og huder er de eksportvarer som de fleste forskere antar har kommet fra Sør-Norge.
I Danmark er det funnet støpeformer av kleber fra bronsealderen. Denne kleberen må være hentet fra nåværende Norge eller Sverige. Vi har smeltedigler og spinnehjul av kleber i gravfunn fra flatmarksgravene i Bamble og Solum, så dette var tydelig et materiale som ble bearbeidet og brukt her hjemme. Når keramikken i de samme gravene viser et nært slektskap med Vendsyssels keramikk, ligger det nær å forutsette en trafikk direkte over Kattegat mellom Nord-Jylland og Grenland. I keltertid har vi et på fallende slektskap mellom keramikkformer i gravene i Solum og tilsvarende i Vendsyssel i Danmark.[10]
I en av kokegropene på Hakastein ble det funnet to brynesteinsemner i en kokegrop der kullet er datert til omkring år 0. Kan brynestein ha vært en handelsvare så tidlig? En mulighet er at kokegropa kan ha ligget åpen lenge etter at den ble brukt som kokegrop, slik at brynene har havna der noen hundre år etterpå. Men er det mer sannsynlig enn at man hadde en handel med brynestein? Arkeologen Gaute Reitan mener at funnomstendighetene kan tyde på at det blei brutt og henta brynestein fra Eidsborg allerede i eldre jernalder.[11]
Språkforskere har funnet en rekke germanske lånord i latin som vitner om produkter som romerne importerte fra germanerne, slik som gås(-efjær), huder, rav og såpe. Ord som romerne kanskje fikk fra germansk via keltisk er bukser og skjorte Fra skriftlige kilder vet vi også om germanske eksportprodukter som hester, slaver, pelsverk og kvinnehår.[12] Vi kan også tilføye enda en kategori: soldater. Vi vet fra skriftlige kilder at germanere, enkeltvis eller i grupper, ble hyret inn som romerske soldater. Noen av dem kunne avansere til ganske høye stillinger i den romerske hæren. Rodulf (Rolf) som hersket over grenene, men som ville tjene hos Teodorik, kan være et seint eksempel på dette. Vi skal høre mer om ham nedenfor.
Produksjon av jern og keramikk på Lerstang?
Det er funnet leirklining fra en blestergrop på Lerstang i Eidanger. Det er også funnet jernslagg her og trekullprøver som er datert med C14 til ca 300. En av hellerne som er brukt som verkstedområde gir Anne Merete Knudsen en brukstid mellom 250 og 600 på grunnlag av keramikkfunna.[13] Irmelin Martens mener funn av jernslagg stammer dels fra jernutvinning, men noe også fra smiearbeid. Man savner imidlertid de store slagghauger som kunne vise lang tids produksjon. Anne Merete Knudsen som har foretatt utgravninger i hellerne på Lerstang, mener det også kan ha vært produksjon av keramikk på Lerstang.[14] Det er lite trolig denne produksjonen nådde lenger enn lokalmiljøet i Grenland.
Importvarer
Flintredskapene som er funnet i Grenland er antakelig importert fra Limfjord-området, både som ferdige produkter (dolker?) og som uferdige emner for produksjon av økser, sigder, pilspisser hos oss. Denne importen nådde antakelig sitt maksimum i sein-neoliticum (2400-1800 fvt) samtidig med at man mener å se en mulig innvandring til Sør-Vestlandet. All bronse i bronsealderen må ha kommet fra kontinentet via Danmark eller Sør-Sverige. Det blir alminnelig antatt at bronseimporten foregikk gjennom byttenettverk i aristokratiet. Import av keramikk fra det nåværende Danmark har antakelig skjedd gjennom hele eldre jernalder, mens det nye metallet, jernet, antakelig ble utvunnet flere steder i Telemark fra romertid, blant annet på Lerstang. Men i keltertid var jern et importprodukt, inkludert selve navnet. Også andre språklige lån og kanskje religiøse lån tyder på at den keltiske kulturimporten i Norden var stor.
Fig 4.4 Romersk glass
Romerske produkter som er funnet i Grenland er for eksempel glasskår av drikkebegre. Nuppeglasset på Røra er muligens fra Colonia (Køln) ved Rhinen. Produkter fra samme områder er også glasset fra Falkum. Glassperler i graver fra Rogn i Bamble, Ballestad og Espedalen i Gjerpen og Lille Fjære i Solum stammer antakelig fra romerske verksteder. Den flotte bronsekjelen fra Hanes i Solum er antakelig laget i den romerske provins ved Rhinen.
Ravperlene i graver fra Espedalen i Gjerpen og Fjære i Solum stammer fra Sør-Skandinavia eller Balticum.
Kulturimport fra romerriket?
Noen forskere antar at man i tillegg til kostbare drikkekar, øser og lignende også overtok rituelle drikkeskikker fra romerne. På grunn av likhet i navna på ukedagene, tror man også at germanerne overtok syvdagers uken fra romerne. Noen tror at denne syvdagersuka avløste en opprinnelig femdagersuke, kalt fimt som betyr ”femdagers periode” eller ”femdagers varsel eller frist”. Fimt forkommer nesten utelukkende i juridisk bruk i de gamle lovene, men noen har altså gjettet på at dette avspeiler en gammel femdagersuke.[15]
Syvdagersuken
Ukedag nordisk gud romersk gud
Mandag (månen) (månen)
Tirsdag Ty(r) Mars
Onsdag Odin Merkur
Torsdag Tor Jovis (Jupiter)
Fredag Frigg Venus
Lørdag (badedag) Saturn
Søndag (soldag) (solens dag)
Lørdag ser ut til å være det eneste navn som ikke har noen parallell i de romerske ukedagsnavna. Det er verdt å merke seg at de hedenske ukedagsnavna blei overført uendra til kristen tid i hele Nord-Europa, mens på Island ble søndagen ”kristna” slik at den ble til drottins dagr ( latin dies domini = Herrens dag) slik som søndagen også ble omdøpt i Middelhavslanda. Fra norsk folkeminnegransking har vi mange vitnesbyrd om at torsdag mange steder ble holdt ”hellig”. Dette tyder på at torsdag var den førkristne hviledagen. Biskopene på et konsilium i Narbonne i 507 var forferdet over at mange katolikker holdt torsdagen, Jupiters dag, hellig og ikke arbeidet.[16]
Tekstboks slutt)
4.2 Handelsveier og maktsentra i Grenland
Handelsveier i Grenland
Det er trolig at det var vannveiene som var viktigst i hele den perioden vi her snakker om. Fra havet har Eidangerfjorden vært innfallsporten. Denne fjorden har fått navn etter et strategisk viktig punkt, nemlig eidet mellom Moheim og Valler, der båtene og lasten måtte trekkes over land, og der vi fortsatt kan se mange rester av hulveier. Deretter har man kunnet fortsette å padle og seinere ro den grunne fjorden som i dag er Vallermyrene og fortsette om lag til Hakastein ved Skien. Her har veien delt seg,: en mulighet var å ta over til Fjære (Fjardar=”fjorden”) ved Norsjø, en annen mulighet var å ta seg fram til det nåværende Skotfoss hvor det var et eid (Løveid) der slusene nå ligger. Fra Fjære går det mange hulveier også sydover mot Vollsfjorden, men disse er ikke forsøkt datert. I Siljan er det funnet en stokkebåt fra romertid på gården Austad. Båten var utstyrt med håndtak i hver ende, noe som kan tolkes som at båten ble båret mellom de forskjellige vanna i Siljan-Farris-vassdraget, og at dette var en egen handelsvei. Også fra Rogn i Bamble har det trolig gått en handelsvei på vestsiden av Høgenheiryggen over Stokkevannet til Omborgsnes. I nordenden her har det vært mange hulveier som dessverre nylig er gjenfylt.
Porter mot utenverden
Vi har to stedsnavn i Grenland som kan være minne om gamle handelssteder: Lerstang i Eidanger og Lahelle i Solum. Gården Lerstang (skrevet i Læirixtunum 1334) i Eidanger representerer en sjeldenhet i norsk navneflora, ettersom det er et –tuna-navn. Navneforskeren Magnus Olsen mente disse stedene var en parallell til de keltisk bynavn på –dunum. Navnetypen finns rikt representert i Sverige, ofte sammensatt med gudenavn som Frøy, Njord, Tor og Ull. I Sverige ligger disse stedene ved farleder og forskerne tror de var navn på handelsplasser og/eller betegnelse på et høvdingstyrt sentralsted og at de har hatt sin glanstid i yngre romertid eller folkevandringstid.[17] Og nettopp i romertid og folkevandringstid framviser gården Lerstang en rekke interessante funn som kan tyde på at dette har vært et sted der det ble produsert jern. Steinsettingen og den antatte bygdeborgen kan i tillegg peke mot dette som et sentralt sted, kanskje et høvdingstyrt handelssted. Steinsettingen antas å være bygd i bruksperioden for de utgravde hellerne dvs fra seinest 350 til 600.
Lahelle ligger ved Skienselva og var i nyere tid et bruk under Bjørntvet i Solum, men ble ennå på 1800-tallet omtalt som lasteplass, som det opprinnelig betyr (”lastehelle, flatt berg”). Norske Gaardnavne sier at navnet forekommer på flere steder, særlig ved Oslofjorden og oversetter med ”Udskibningssted”.
Interne handelsveier i Grenland
Stokkebåten fra romertid i Siljan er et eksempel på transportmiddel for varer langs vassdrag. Transportveier har avsatt seg i en del navn på -eid. Stokkebåten fra Austad i Siljan er funnet ikke langt fra Eidet som er et gårdsnavn mellom Lakssjø og Farris. Denne handelsveien endte ved Farriseidet i Larvik. Et eid er en kort landstykke mellom to vann der båtene kunne dras over. Et slikt sted var Eid ved Adalheim/Adaleidangr som ga navn til Eidanger (”Eidfjorden”). Eidet i Skien er antakelig av seinere dato på grunn av landhevingen, mens Løveid opp til Norsjø (Norsjor = sjøen med det trange innløpet) kan ha vært i bruk siden før bronsealder. Det var faktisk i bruk for transport av skåren trelast fra Ulefoss like fram til kanalen ble bygd i dette løpet (Laufareid?).[18] På vestsiden av Høgenhei-massivet har det antakelig gått en alternativ vei til Breviksstrømmen og Eidangerfjorden. Et rikt funn fra eldre jernalder på Rogn kan styrke en slik tanke. I nordenden av Stokkevannet har det vært mange hulveier.
Maktsentra
På vestsiden av Skienselva ligger Klyve (østre) med arkeologiske spor tilbake til bronsealder, nemlig sverdet fra Lysthusåsen i Porsgrunn. Klyve gikk i gammel tid til Porsgrunnselva og ennå i 1920-årene lå det 3 store gravhauger, ”Persehaugene” ovenfor bydelen Grønland på Vestsida. Dette området er siden bebygd.[19] Sammen med stedet Lahelle og nabogården Bjørntvet har vi her hatt et makt- og handelssenter fra bronsealder og langt inn i eldre jernalder.
På andre siden av elva avtegner det seg et annet maktsenter i bronsealder og eldre jernalder i gården Meen. Bronsealderfunna på Enggrav, Menstad og Espedalen (”Nystadfunnet”) kan alle ha sitt opphav i dette maktsenteret, likeså de rike jernalderfunna fra Espedalen og Ballestad.
Dessuten har vi det tapte sverdfunnet fra Gimsøy, og vi har bronsefunn fra bronsealder fra Norsjøbygdene og Gunneklev. Kanskje det er riktigst å tolke alt dette som ett maktområde, men hvor maktens sete har skiftet gjennom alle de generasjoner og århundrer vi her snakker om, men at vi kanskje kan gjenkjenne et nettverk av aristokrater som mange forskere mener å se i bronsealderen.
I romertid og folkevandringstid blir prestisjefunna mer spredt, men man kan i stor grad identifisere dem som maktsentra tilknyttet handelsveier. Siljan og Austad i Siljan kontrollerer Siljanvassdraget ned mot Farris. Søtvet og Fjære i Solum kontrollerer ferdselen over Solumhalvøya. Og Bratsberg/Falkum kan sees i forbindelse med porten til Telemarksvasssdraget. Men det er også gårder som Espedalen og Ballestad i Gjerpen som har rike gravfunn og som ikke kan settes i sammenheng med kontroll med handel. Og man kan spørre seg om handelen var stor nok til å gi rikdom og makt, eller om dette bare var en tilleggsgevinst. Hvis vi skal se etter andre kilder for rikdom og makt, må vi kanskje vurdere ekstensivt fehold, slik vi tror det var i bronsealderen. Deltakelse i krig og plyndring var vel også en kilde til rikdom. Om Grenland var ett maktområde i eldre jernalder, er umulig å avgjøre, men om vi skal tro Rolf i Ravenna, var det under hans herredømme ett av flere.
Høvdinger i bronsealder
Den russiske historikeren Gurevich har sagt at ”en fri mann” opprinnelig var synonymt med odalman” og hørte sammen med jordeiendom, nedarvet lederskap og andre nedarvede kvaliteter. Eiendom eksisterte ikke utenom en slik sammenheng i det arkaiske Norden og representerte ikke formue i en moderne betydning av ordet.[20]
Funnmaterialet når det gjelder bronsegjenstander fra bronsealder gir inntrykk av en slags felleseuropeisk kultur: de samme typer sverd og andre bronsesaker finnes ved Middelhavet og i Skandinavia. Også helleristningene har mange av de samme figurene. Når samfunna ved Middelhavet og i Skandinavia allikevel var vesensforskjellige, skyldtes det antakelig høyst forskjellige økonomiske systemer, tror arkeologen Kristian Kristiansen. Hans forklaring er at samfunnene i Skandinavia var høvdingesamfunn, der den sosiale eliten opprettholdt sin makt gjennom byttehandel av prestisjegjenstander med andre høvdinger, og der konsumet av verdisaker til ofringer til høyere makter/forfedre var stort, i motsetning til samfunnene ved Middelhavet der overskuddet av handel ble akkumulert blant de levende og skapte en dynamisk bykultur. Lenge prioriterte man plyndring framfor handel i Norden.[21]
Aggressive kvegranchere i Gjerpen i bronsealderen?
Det er en alminnelig antakelse at helleristningsfeltene i bronsealder lå i attraktive beiteområder for kveg. De lå alltid i nylig tørrlagte strandområder der grasset på leirslettene kunne være attraktivt for feet. Det blir også tatt som et bevis på kvegets betydning som verdimåler at ordet fe også seinere, i vikingtid og tidlig midderlalder, blir brukt i betydningen ”rikdom/formue”.
Den nederlandske arkeologen Nico Roymans mener å kunne konstatere at kvegholdere blir krigerske. Dette bygger han på både etnologiske paralleller fra nåtiden og irske kilder fra middelalderen.[22] Roymans finner at både i dagens Nord-Afrika og middelalderens Irland var det en gjentakende aktivitet å stjele kveg fra nabohøvdingene. Den irsk-amerikanske forskeren James P. Mallory mente at disse forestillingene stammet fra en ur-indoeuropeisk myte om det første kvegraidet og det første kvegoffer. Det samme mener den amerikanske forskeren Wendy Doniger O’Flaherty.[23] Også den amerikanske arkeologen Timothy Earle ser bronsealderens samfunn i Norden som bestående av høvdingdømmer som lå i innbyrdes strid og angrep hverandres territorium, befolkning og kvegflokker. Vi kan også minne om David Vogts tolkning av krigerske og aggressive symboler på helleristningene.
4.3 Kvinner og høvdinger i eldre jernalder
Når vi ser på antallet sikre kvinnegraver i Grenland som er fra eldre jernalder, er andelen over halvparten. Dette er forbausende mye i sammenligning med vikingtiden noen hundre år seinere, der vi finner en overveldende mannsdominans i gravfunnene. Selv om vi skal være forsiktige med å anta at det som er funnet er representativt for datidens virkelighet, må det være lov å anta at det fantes mange kvinner med høy status i eldre jernalder. Tacitus forteller rystet om at en nabostamme til suiones (svear?) har en kvinne som hersker.[24] Vi har en rekke svært rike kvinnegraver fra romertid og folkevandringstid i Grenland. Hva slags kvinner var dette som fikk en så staselig begravelse?
Historikeren Michael Enright har studert framveksten av ”hirden” (comitatus, Gefolgschaft) og det germanske krigerkongedømmet, med spesiell vekt på kvinnerollen som volve/profetinne og seremonileder i krigernes ølhall. Enright mener at det i årene omkring vår tidsregnings begynnelse vokste fram en ny type konger på det germanske området nord for Rhinen som løsrev seg og var forskjellig fra det tradisjonelle germanske stammekongedømmet. De nye ”konger” samlet seg et krigerfølge som var stammeuavhengig og lagde seg sine egne ritualer og opphavshistorie. Denne kulturen finner Enright er tydelig beskrevet i kvadet om Beowulf, et angelsaksisk kvad som antakelig beskriver forhold og begivenheter på 500-tallet i Norden. Det er et krigeraristokrati som blir beskrevet med høviske hoff-ritualer med sinnrik rangordning, blant annet ved nøye bestemt bordplassering i kongens drikkehall, og skjenke- og skålritualer der en kvinneskikkelse, dronningen Vealteov, spiller en hovedrolle.
La oss se litt på et utdrag fra Beowulfkvadet, der Beowulf nettopp har kommet inn i kong Roars (Hrotgars) hall og erklært sine hensikter om å støtte kongen i hans kamp mot dragen Grendel:
Da ble giveren av kostbarheter glad,
den gråhårede og stridsgode, han stolte på hjelpen,
fyrsten over lyse daner; folkets hyrde, hørte Beowulfs faste beslutning.
Det var latter blant krigerne,
ordene var glade. Vealteov trådte fram,
Roars hustru, vant til edel framferd,
hilste gullprydet mennene i hallen.
Og nå frambød den høybårne kvinne begeret,
først til østdanenes hersker,
bad ham glede seg over gildet,
og være god mot folket. Han deltok ivrig
i måltid og skåler, den seierrike konge.
Så gikk helmingenes dronning omkring
til veteraner og unge, alle grupper,
hun bød fram det kostelige beger, til tiden var kommet
da den ringprydede dronning
brakte Beowulf begeret med mjøden;
hun hilste gøtenes høvding og priste Gud,
klokt som hun talte, at hennes ønske var blitt sant,
en helt var kommet som hun kunne tro på,
en trøst i hennes pine. Han tok imot begeret,
valplassens fryktelige, fra Vealteov,
og forsikret om sin iver etter å kjempe.
Slik talte Beowulf, Egteovs sønn:
”Jeg tenkte den gang jeg stakk til sjøs
på den lange reisen med mine menn
at jeg ville innfri deres folks lengsel
eller falle, krystet i uhyrets jerngrep. Jeg vil nå leve
mitt helteliv ut eller møte
min avskjedsdag i denne mjødhall”.
Disse dådsord ble dronningen glad for,
goterens løfte; gullprydet
tok dronningen sete ved siden av sin fyrste.
Denne drikkingen er rituell og den forestås av en kvinne. Rekkefølgen Vealteov byr fram begeret i, er ikke tilfeldig. Hun byr først sin mann kongen. Men hun går ikke dernest til kvadets helt, Beowulf. Hans tur kommer først etter en stund. Antakelig er det andre personer til stede som er foran i rang. Dette var så selvsagt for samtiden at det ikke er verdig noen kommentar i kvadet. Avgivningen av løfter ved denne rituelle drikkingen er et trekk vi kjenner igjen seinere fra vikingetid, for eksempel i Jomsvikingenes saga der vikingene drikker og lover å gjøre store bragder, gjerne i form av ganske konkrete lovnader.
Michael Enright påpeker at Vealteov spiller en seremoniell, men samtidig en politisk rolle på vegne av sin mann kongen. Enright setter også denne rituelle kvinnerollen i sammenheng med seersker/profetinner som det er bevart minner om i figuren Veleda som var germansk volve for den romaniserte germaner Civilis i hans opprør mot romerne årene 69-70. Mange brakteater fra folkevandringstiden antas å avbilde slike volver. Er det slike ”krigerdronninger” som er begravd på Falkum og Søtvet?
Runeinnskriftene på brakteatene fra Falkum og Søtvet er ikke tydet, og de deler skjebne med et stort flertall av brakteatene, som har forvirrede eller uforståelige innskrifter. Men de innskrifter som er leselige, inneholder tre ord som går igjen oftest: ladu, laukar og alu, som vi kan oversette med innbydelse, løk og øl. Både innbydelse og øl kan vi sette i forbindelse med kongens gildehall og rituell drikking, mens løken kan tenkes å ha en magisk kraft. Løken kjenner vi igjen fra fortellingen om volseblotet, der en hestepenis oppbevares i lin og løk. Den svenske arkeologen Anders Andrèn understreker at brakteatene gjenspeiler en mannlig verden, men som oftest er funnet i kvinnegraver og mener at det gjenspeiler kvinnens rolle på den ”politiske” arena.[25]
Også arkeologen Lotte Hedeager ser en ny krigerelite vokse fram i folkevandringstid.[26]
Gjerpen og ormehoderingen Ole CP om kultfelleskap (OCP 1991 s. 49)
Trellene
Arkeologen Dagfinn Skre mener at man på arkeologisk grunnlag kan spore slaveriet (trelldommen) tilbake til minst romersk jernalder. Dette vises ved at slaver av og til synes å utgjøre en del av gravgodset Han ser også slaveriet som en av forutsetningene for den bosetningsekspansjon som han antar startet ca 200 på Romerike.[27] Romeren Tacitus nevner slaver som en del av det germanske samfunn.[28]
Jordbruksbefolkningen ekspanderer
Mange arkeologer har pekt på en ekspansjon hos den norrøne jordbruksbefolkning i perioden sein romertid og overgangen til folkevandringstid. Arkeologen Jens Storm Munch mente dette skjedde etter år 350 i Grenland, altså i sein romertid.[29] I Grenland ser vi at det i denne tiden dukker opp rike funn på gårder som Siljan og Austad i Siljan og Søtvet i Solum i tillegg til de gamle jordbruksområder fra bronsealderen i Gjerpen og Solum (se Tillegg 2). Dessuten finner vi en ekspansjon i det indre Norsjø-området, der det dukker opp rike høvdinggraver.
Finnene
Etter en mulig stabil ”enklaveperiode” i bronsealder, er det trolig at urbefolkningen blir trengt tilbake til mer marginale områder av den norrøne befolkningens ekspansjonen i romertid. Det er også tenkbart at det i hele perioden har en langsom assimilering av urbefolkningen i den nordiske kulturen, slik vi ser det seinere i sagaene, blant annet gjennom ekteskap.
Den ”justinianske pest”
På slutten av folkevandringstid (ca 600) går vi inn i en ny funnfattig periode i Grenlands og Norges historie (merovingertid 600-800) . En mulig forklaring på at en ekspansiv og rik periode på flere hundre år fikk en brå slutt, er kanskje den såkalte ”justinianske pest” som kom fra Egypt i 541 og bredte seg først til handelsbyene rundt Middelhavet og deretter nordover i Europa. Den ble offisielt erklært over av keiseren i 544 men den opptrådte endemisk i enda 200 år.[30] Om pesten nådde Grenland, vet vi ikke. Men konsekvensene for økonomi og handel i Europa var store, og de indirekte virkninger har sikkert vært merkbare også i Grenland. Den perioden vi går inn i – merovingertiden (600-800) er særdeles fattig på arkeologiske funn, i stor kontrast til folkevandringstiden før (400-600) og vikingtiden etterpå (800-1050).
Sammendrag
Tegn tyder på at det var båttrafikk over Skagerak allerede på slutten av steinalderen. Det eldste båtfunnet vi har, er Hjortspringbåten, som ligner på helleristningenes skipsbilder. Den er fra keltisk jernalder. På den tid fikk vi besøk av Pytheas fra Massalia og i romertid var en romersk ekspedisjon i Kattegat. Fra romertid er også Nydambåten som er funnet i Danmark. Segl var så vidt vi vet ikke i bruk i eldre jernalder i Norden.
Handelen besto antakelig av pelsverk som eksport. I tillegg kom kleberstein og antakelig også brynestein. Importen besto av prestisjevarer som rav fra Østersjøen og romerske prestisjevarer som glass og bronsegjenstander. I tillegg kan vi ha fått kulturimport som romerske rituelle drikkeskikker og syvdagersuka.
Vi har forsøkt å identifisere interne handelsveier i Grenland og portene mot utenverdenen som kan ha spilt en spesiell rolle. Selv om mange prestisjefunn er funnet ved handelsveier, er det likevel tvil om det er kontroll med handelen som danner grunnlag for aristokratiets rikdom og makt. Var handelen stor nok?
De mange og rike kvinnegravene i Grenland er påfallende, både i romertid og folkevandringstid. I diskusjonen om hva slags kvinner dette var, er dronning Vealteov fra Beowulfkvadet trukket fram som en mulig modell: en blanding av seremonimester og kongens ”politiske” høyre hånd.
Til slutt har vi observert at bebyggelsen ekspanderer i romertid og framover, mens det inntrer en plutselig funnfattigdom etter folkevandringstidens slutt. Den justinianske pest som bredte seg over Europa fra midten av 500-tallet, kan ha satt et foreløpig punktum for en blomstrende utvikling også hos oss.
[1] Østmo 2005
[2] Strõm 1985 s. 21
[3] Aartun 1994
[4] J.S.Munch 1962 s. …
[5] Tacitus kap. 44
[6] Høeg 1989
[7] Høeg 1989
[8] Caesar fjerde bok kap. 1 og sjette bok kap. 22
[9] Tåtten om Helge Toressønn gjengitt i Refsdal 2007
[10] J.S. Munch 1962 s.28912
[11] Reitan 2005 s. 180
[12] Hedeager 1978 s. 210 og 192
[13] Knudsen 1978 s. 25
[14] Knudsen 1978 s. 87 og 96
[15] Visted & Stigum 1071 bd.2 s. 234, Heggstad 1963
[16] Thompson 1971 s. 73
[17] Lindquist 1918, Franzen 1939 s. 135f, Brink 1996 s. 263f
[18] Aarsrud 1961 s.17f
[19] Abrahamsen 1954 s.14
[20] Gurevich 1968 s. 127
[21] Kristiansen 2001 s. 574f
[22] Roymans 1999
[23] Mallory 1989 s. 137ff, Doniger O’Flaherty 19…
[24] Tacitus kap. 45
[25] Andren1991 s. 253
[26] Hedeager 1999 s. 86
[27] Skre 1999 s. 420f
[28] Tacitus kap. 38
[29] Jens Storm Munch 1962 s.39.Han mente dette årstallet 350 burde være det egentlige skillet mellom romertid og folkevandringstid. For endringene i Norge ellers se Skre 1999 s.419, som mener ekspansjonen fant sted omkring 200 evt. på Romerike og Sjøvold …….
[30] Bergdolt 2003 s. 14f
Kapittel 5 Kultur og religion
For å forstå det forhistoriske menneskets behov for religion, kan man som den tyske sosiologen Niklas Luhmann foreslår, se religionen som et praktisk anvendt middel for å beskytte mennesket mot sin egen avmakt og foreta seg noe mot de uendelig mange tilfeldigheter som menneskene var utsatt for. Tilfeldighetene kunne være både negative og positive, men de ble alle forklart med høyere makters inngripen: gudene. Gudene manifesterte seg gjennom en livgivende sol, en mektig nattehimmel og månen. Og disse gudene kunne påvirkes med offer, bønner, sang og dans. Altså trengte man hellige steder, hellige handlinger og hellige tider, og man fikk kultspesialister, prester, som holdt styr på dette. Magi var også et hjelpemiddel for å påvirke omverdenen. Vi skal se på religionen i bronsealder og jernalder og de spor vi finner i Grenland, men først skal vi se på det som var mest forutsigbart og trygt i tilværelsen, nemlig årets gang.
5.1 Sola, månen og de hellige tider
Julius Cæsar forteller at germanerhøvdingen Ariovist ikke ville begynne et slag fordi kvinnene og runene ikke kunne love seier før nymåne.[1]Den romerske forfatteren Tacitus forteller (ca år 100 evt) at germanerne holdt sine folkeforsamlinger til faste tider, enten ved nymåne eller ved fullmåne.[2] Det er tydelig at månen var en viktig kalendarisk målestokk for germanerne, også i Norden. Og dette vedvarte lenge, langt inn på 1800-tallet var bønder opptatt av at slaktinga måtte skje i riktig månefase.[3]
Ordet måned er avledet av måne, og våre forfedre fulgte antakelig en såkalt lunisolar kalender der månedene startet og sluttet med månefasene, men måneårets 354 dager ble korrigert for solårets 365 dager ved innskott av en ekstra måned, mener den svenske historikeren Andreas Nordberg. Han tror at disse skudd-perioder kanskje var tilknyttet de store offerfestene som ble holdt ”hvert niende år”.[4]
Germanernes kalender har likhetstrekk med kelternes, som Angus Konstam mener var overlegen den julianske romerske kalender. Både kelterne og germanerne har korrigert måneåret korrekt for astronomisk solverv, noe den romerske kalenderen ikke gjorde.[5]
Det som synes å stå fast, er at våre germansktalende forfedre hadde en månekalender med normalt 12 måneder i et år. Året var delt i fire kvartaler med 13 uker hver, og hver uke hadde syv dager. Syvdagersuken var kanskje importert fra romerne, og noen forskere mener å se spor av en gammel germansk femdagersuke, fimt.
Månedsbetegnelser hos germansktalende folk
|
Gotisk ca 350 |
Beda (ang.saks.) |
Andre eng. kilder |
Norrøn[6] |
Moderne (ca) |
|
|
giuli |
æftera geola |
jolmànudr, hrutmànudr |
januar |
|
|
solmonath |
solmonath |
torre |
februar |
|
|
hredmonath |
hlyda |
goi |
mars |
|
|
eosturmonath |
eostermonath |
einmànudr |
april |
|
|
thrimilchi |
maius |
gaukmànudr |
mai |
|
|
lida |
ærra litha |
skerpla |
juni |
|
|
lida |
æftera litha |
sòlmànudr |
juli |
|
|
weodmonath |
weodmonath |
midsumar |
august |
|
|
halegmonath |
haligmonath |
tvimànudr |
september |
|
|
winterfilleth |
winterfylleth |
kornskurdarmànudr |
oktober |
|
fruma juleis |
blodmonath |
blotmonath |
gormànudr |
november |
|
(juleis ?) |
giuli |
ærre geola/jula |
ylir, morsugr |
desember |
Det som er påfallende i disse betegnelsene er at de alle regner med to julemåneder, og den angelsaksiske kalender har også to sommermåneder med samme navn. Sammenligningen med moderne månedsbetegnelser blir omtrentlige, siden månedene fulgte månens bevegelser helt til man innførte den julianske kalenderen ca 1200.
Årstidsritualer
Som Tacitus sier, ser det ut til at månekalenderen bestemte de rituelle og andre sammenkomster i løpet av året. Viktigst synes jula (”juleis, giuli, geola”) ved vintersolverv å ha vært. Dette kan kanskje settes i sammenheng med den soldyrkelse man ser sporene av i bronsealderens helleristninger og ilddyrkelsen som er bevart i tradisjonen. Et hyppig motiv på ristningene og gjenstander fra bronsealder, er solsymboler som blir fraktet av et skip eller en hest.
Det ser også ut til at hvert av de fire kvartalene i året ble innledet med en fest. I Norden mener Andreas Nordberg at noen av disse festene hadde et etterslep på 3-4 uker i forhold til det astronomiske året, noe han tilskriver de klimatologiske forhold. Således begynner vinterhalvåret (”vinternatt”) 14. oktober i stedet for ved høstjamndøgn 21. september, midtvinter er 13.-14. januar, ”sommernatt” 14.april og midtsommer 14. juli på de tradisjonelle primstavene.
Jula har vist seg som det mest seiglivete årstidrituale. Utgangspunktet har vært solverv og soldyrking, men til dette har vært knyttet både døds- og fruktbarhetstanker: i jula skulle man forholde seg både til sola, bålbrenning og ”eldbjarg” (berging av ilden), de døde forfedre (matoffer og oskorsreia), og til det nye året (skål ”til års ok fridar”) og uttallige varsler ble observert. Tacitus forteller at germanerne tok varsler av fuglenes flukt og fra folkeminne forteller Nils Lid at bøndene tok varsler av fuglenes oppførsel i fugleneket.[7]
Caesar forteller at germanerne bare dyrket guddommer de kan se, nemlig Sola, Ilden og Månen. Noen av ritualene har vi rester av ennå: når man brenner bål ved midtsommernatt både i Iran, Spania og Norden, tyder det på et felles indoeuropeisk opphav med tilknytning til soldyrking og ilddyrking. Ifølge folkeminne brente man bål i Norge også ved juletider/vintersolverv.
Årstidsritualer, prosesjoner og dans på helleristningene?
En beskrivelse av et mulig vår-rituale har vi fra ca år 100 hos den romerske forfatteren Cornelius Tacitus. Han forteller at på ”en øy i oceanet” er det syv folkestammer som dyrker gudinnen Nerthus. Gudinnen blir kjørt rundt i en tildekket vogn til alle bygder, og det er fred og fest så lenge denne rundferden varer. Til slutt blir vogna og gudebildet vasket i en sjø, og de slavene som gjør dette, blir deretter druknet i sjøen. Forskerne er tilbøyelig til å tolke denne ”øy i oceanet” som nåværende Danmark eller Norden. Navnet Nerthus settes gjerne i sammenheng med den norrøne guden Njord. Njord hadde barna (tvillinger?) Frøy og Frøya og norrøn mytologi vet også å fortelle om en lignende prosesjon for guden Frøy, der han ble kjørt rundt i en tildekket vogn for å bringe velsignelse over de nysådde åkrene.
Dette bringer oss tilbake til helleristningsbildene i Gjerpen, fordi en del forskere har spurt seg om skipene på helleristningene egentlig var kultskip som ble båret omkring i prosesjon. Oscar Almgren har antatt at skipene var kultbåter, som ble ført omkring i prosesjoner ved bronsealderens religiøse fester.[8] Noen avbildninger der skipet ser ut til å bli båret av menn, er utgangspunkt for en slik tolkning. Og på Bergheim i Gjerpen har vi et bilde av en båt med et hjul under. Er dette et bilde av en prosesjonsbåt/vogn? Tankene ledes til de middelalderske observasjoner en tysk munk gjorde på 1100-tallet der en ”skipslignende vogn” ble trukket rundt ledsaget av ”uanstendige kvinner ” og menn som sang uanstendige sanger. Tanken går videre til de karneval (carro naval= skipsvogn) som fortsatt feires i katolske land om våren med skipslignende farkoster i prosesjon.
En parallell til ”hjulbåten”på Bergheim kan man kanskje se i en ristning fra Bohuslãn der en båt blir båret av noen mannsfigurer. Skipet/båten ser ut til å gå igjen som viktig symbol også i seinere århundrer. Romeren Tacitus forteller i ”Germania” at noen av de germanske folk dyrker gudinnen Isis symbolisert i et liburna, et lett krigsskip.[9] Vi har steinsettinger i form av skip i hele Norden, og begravelser i båt er kjent fra Grenland i vikingtid. Fra mytologien kjenner vi skipet Skibladner som tilhørte guden Frøy. Skipet som symbol blir ofte satt i sammenheng med fruktbarhetskult.
Noen har forbundet skipene med en religiøs solkult. Den danske forskeren Flemming Kaul har framsatt en teori om at skipene spiller samme rolle som solhesten: de frakter sola. Kaul har tillagt seilingsretningen en betydning. Han har funnet at 80% av skipene med identifiserbar seilingsretning, seiler mot høyre. Dette kaller han da solens dagskip, siden sola beveger seg fra venstre mot høyre for en iakktager som står på en ”flat jord”. De skipene som seiler mot venstre kaller Kaul ”nattskip”, skip som bringer sola tilbake til sin oppståen i øst. Seilingsretningen kan bestemmes dersom bildene har en forlenget, opphøyet stevn som ofte ender i et hestehode eller slangehode.[10]
Noen menneskeskikkelser står i en stilling som av noen er blitt kalt adorant-stilling (”tilbedelses-stilling”). Disse er da gjerne blitt tolket som prester eller kultfunksjonærer. Noen har imidlertid tolket disee figurene som dansere. Vi har fra Syd-Skandinavia framstillinger som er så akrobatiske at det ikke er tvil om at de skal framstille dans. Men spørsmålet er om ikke en rekke av de menneskeskikkelser som i seinere år er avdekket på Hoppestad/Ås skal framstille dansende personer. Noen av dem er åpenbart kvinner.
5.2 Vannet og de hellige steder
Det er påfallende hvordan vannet har spilt en rolle som hellige steder. Vi finner både kilder, bekker, elver og sjøer som har vært hellige. I tillegg kunne fjell og åser være hellige. Spesielt har hellige kilder vært populære og blitt dyrket også i kristen tid, ofte omdøpt til Olavskilder eller andre navn med helgentilknytning. Kildedyrkningen har vært svært utbredt i Europa.
”Nullus enim fons non sacer” (”Det finns ingen kilde som ikke er hellig”) skrev den romerske gramatiker Servius omkring 400.[11] Best kjent er kanskje dyrkelsen av den franske elven Seinens gudinne (på latin: Dea Sequana) ved kilden som danner Seinens utspring. Her er gjort rike funn av votivgaver, bl . a en rekke blekkfolier som forestiller menneskelig kroppsdeler, torso, øyne, bryster, genitalia osv. Man håpet at Dea Sequana kunne lindre deres lidelser i disse organer.
Det er også gjort utgravninger av gamle helligkilder i Norden, og August Schmidt har skrevet studien ”Danmarks helligkilder”. I Grenland har vi dårlig belegg for gamle helligkilder. Men et oppkomme som ”Doktorolla” i Skien har sine navneparalleller i danske helligkilder som ”Sundhedskilden” og lignende.[12] Naboen Karl Fredin forteller at hans mor (født 1893) hadde opplevd at det kom en gruppe som bad og sang kristelige sanger og takket for mirakelvannet før de forsynte seg.[13]
”Kjærkeolla” ved middelalderkirken på Ballestad og ”Presteolla” ved Solum Prestegård har også sine navneparalleller i danske helligkilder.[14] Schmidt peker også på at mange av de danske helligkilder ligger i tilknytning til kirker. Ved noen helligkilder ble det bygd et kapell. Kirken forsøkte også å lede ofringen i slike kilder over i oppsatte kasser til de fattige. Ingen av de mulige helligkilder i Grenland er utgravd.
På norsk utga teologen A. Chr. Bang en studie av ”Norges hellige Kilder efter Reformationen” i 1885. Han fant bare to helligkilder i Telemark. Den ene var ved Sankt Olavs kirke på Hegland i Fyresdal. Der utførte en skare mennesker ”katholicerende Kultushandlinger” ved hver sankthansaften blant annet ved å bade i elva som rant forbi. Bang nevner Nikulsseremonien ved Eidsborgtjernet som den andre helligkilden i Telemark[15] Her hentet man ut Sankt Nikuls hver sankthansaften og vasket ham i Eidsborgtjønni etter å ha båret ham tre ganger rundt tjernet.
Bekker som rant nordover ble i folketroen tillagt en spesiell kraft.[16] Noen slike kan vi spore i Grenland. Spesielt påfallende er Mortensbekk i Gjerpen som renner nordover forbi helleristningene på Venstøp og ut i Hoppestadelva. Morten er en kristen omdøping etter sankt Martin som hadde sin helgendag 11. november, i den gamle slaktemåneden. Ifølge folkeminne skulle gjerne hestene vannes i nordoverrennende bekker i jula. En annen nordoverrennende bekk er Torsbekk i Eidanger som kan være oppkalt etter guden Tor.
”Bjørnesjøen og Bjørnevika?”
Norske Gaardnavne finner at Børsesjø i Gjerpen må komme av Beruser som kanbety ”Hunnbjørnens sjø” eller kvinnenavnet Bera (som selvsagt også betyr ”hunbjørnen”). Ettersom –ser i betydningen sjø gikk ut av bruk, ble ordet –sjø lagt til enda en gang slik at vi i dag egentlig går rundt og sier ”Berusjøsjøen”. Beruser setter Norske Gaardnavne i sammenheng med Beruberg (Berberg) som ligger nord for Børsesjø, nabogård til Sem (”Sjøheimen”). Selv om Rygh i Norske Gaardnavne bestemmer seg for personnavnet som opphav, finner jeg det mer sannsynlig at vi har å gjøre med en hellig sjø. I Farelva i Skien har vi stedsnavna Bæra (Øvre og nedre) og Beruvik , og Bervikåsen som åpenbart er et seinere relasjonsnavn til Bervik. Har vi her med et elvenavn Bera å gjøre?
Både indoeuropeerere og ”gammeleuropeere” hadde et forhold til ”Bjørnegudinnen” skal vi tro Marija Gimbutas.Hun mente hunnbjørnen var det perfekte symbol for død og gjenfødelse når hun gikk i hi om vinteren (”inn i modergudinne Jord og ”døde””) og kom ut igjen av hiet med to nyfødte nøster om våren.[17] Vi kjenner også bjørnekulten fra samisk religion. I Grenland har vi et gravfunn på Bratsberg i Gjerpen der det er funnet en bjørneklo. Ifølge folkeminne var hunnbjørnen forbundet med gravide kvinner, enten negativt eller positivt, som regel det siste. Rikard Berge, som i mange år var styrer for Telemark Museum forteller om en bjørneklo som ble brukt på kvinner ”i barnsnaud” og som vi skal høre mer om nedenfor[18]
Hjorteklovene på helleristningene på Ås kan man kanskje tolke som spor etter den keltiske hjorteguden Cernunnos. Men dersom vi skal tro avbildningen av Cernunnos på Gundestrupkjelen, hadde han vanlige menneskeføtter. Tolkningen som storfeklover kan selvsagt settes i sammenheng med at fe var hovednæringen for de nye innvandrere og at hellerisningene antas å ligge i beiteområder den gang. Dyrket våre forfedre i bronsealderen en oksegud? Intet slikt er overlevert i tradisjonene fra vikingtid. Vi må tilbake til den minoiske kultur på Kreta og indoeuropeiske middelhavsfolk for å finne sikre spor av en okse-kult.
Hellige fjell: Veberg, Helgafjell og Blåfjell?
Et gammelt ord for hellig var ve-, ofte i sammensetninger. Det antakelig sikreste sporet etter ve i betydningen hellig har vi i Vear som var det gamle navnet på det fjellet som Mikaelshulen ligger i og kan være en forklaring på hvorfor det ble laget kirke i denne utilgjengelige fjellhulen: det var et gammelt hedensk helligsted som måtte kristnes!
På et par steder i Grenland har vi navnet Veberg, både i Solum og i Bamble. Begge steder betegner det en blankskurt bergside som det ofte renner vann nedover. En likedan lokalitet finnes i Sande i Vestfold. I Solum har vi gården Veholt med den berømte Veholteika. Norske Gaardnavne vil helst forklare disse navna av gammelnorsk vidr = ved, og for Veholt kan det stemme med gammel skrivemåte.
I Røde bok fra ca 1400 forekommer det forsvunne gårdsnavnet Helgafjell i Gjerpen. Etter plasseringen i boka kan det se ut som det kan ha vårt i nærheten av det nåværende Blåfjell. Hvis dette er riktig kan det tenkes at Blåfjell er et demoniserende navn på det gamle helligfjellet som ikke lenger kunne kalles hellig i kristen tid. Den svenske forsker Jöran Sahlgren har studert disse navna som også forekommer andre steder i Grenland, blant annet i Eidanger og i Luksefjell. Sahlgren mener disse navna har sammenheng med førkristen gudsdyrkelse.[19]
Guddommer
Soldyrkelse og tvillingguder i bronsealder?
Det er typisk for bronsealderen at offergaver ble nedlagt parvis. Man finner ikke en bronselur nedlagt i myra, man finner to! Mange offerfunn fra bronsealder i Grenland består av gjenstander som er nedlagt parvis, De to torqueene fra Nystad i Gjerpen og også halsringene fra Gunneklevfjorden var blitt nedlagt som par. To flintsigder fra fra Bjerketvet i Eidanger vitner også om det samme. Lignende sigdpar er funnet i Sauherad og Bø.
Forskerne mener å se tvillingguder som et typisk trekk ved den opprinnelige indoeuropeiske kulturen. Tvillinger dukker opp i forskjellige indoeuropeiske folks opprinnelsesmyter. Mest berømt er kanskje Romulus og Remus som grunnleggere av Roma. Fra de skriftlige kilder vet vi at en gresk historiker på 200-tallet fvt skrev at kelterne ved kysten av Nordsjøen dyrket tvillingguder, og Tacitus forteller ca år 100 evt. at de germanske naharnavalerne også gjorde det. Dette folket dyrket noen guder som Tacitus tolket som de romerske Castor og Pollux[20] Ut fra avbildninger på danske rakekniver, setter arkeologen Flemming Kaul tvillinggudene i sammenheng med soldyrkelsen, og han mener bronsealderen like gjerne kunne vært kalt solalderen fordi soldyrkelsen var så sentral.[21]
Hester, kveg og mennesker
Ur-mytologien til indo-europeerne antas å ha hatt en legende om det første kvegtyveri og ritualer som innebar ofring og rituell fortæring av kveg og hest.[22] Både kveg og hest har en fortid i vår nordiske mytologi, og er antakelig nedfelt også i helleristningssymbolene i Grenland. Den amerikanske forskeren Wendy Doniger O’Flaherty har sammenlignet de indoeuropeiske urmytene med irske sagn og funnet spor av de samme forestillinger om kjønnslig samkvem mellom konge og merr eller dronning og hingst. Dette kan være mer myte enn faktisk rituale. Fra norrøn forestillingsverden har vi et beskrevet rituale i ”volseblotet”, der en hestefallos går på omgang i en fest (blot) som skal ha funnet sted så seint som i slutten av vikingtid (ca 1050). Forestillingen om hellige hester, ”Frøysfakser”, er det flere belegg for i sagaenes beskrivelser av vikingtid Det gjelder også rituell fortæring av hestekjøtt, som den kristne kong Håkon Adalsteinsfostre vegrer seg for å være med på.. Langt opp mot vår tid har vi eksempler på hestens symbolske rolle i folkekunsten,
Hester forekommer ofte på helleristningene i Norden, og i Gjerpen har vi en ristning som David Vogt har tolket som sodomi, dvs samleie mellom en mann og en hest Hvorvidt dette er avbildning av et rituale eller en myte, vet vi ikke (bortsett fra at tolkningen uansett kan være helt gal og bildet forestiller noe helt annet). Men bildet kan minne om urgamle indoeuropeiske myter. Faktiske ritualer som går ut på slike samleier ser ut til å være mimet, slik de har nådd fram til oss i skriftlige kilder, for eksempel i volseblotet, der festdeltakerene sier fram et vers etter hvert som de får den avskårne hestepenisen.i handa. Denne har vært oppbevart i lauk og lin, som sikkert er magiske rekvisitter.
Tyr
Tyr er antakelig en gammel indoeuropeisk gudebetegnelse, som er i språklig slekt både med gresk theos og latinsk deus (”gud”). Vi kan antakelig følge ham tilbake til brakteatene i folkevandringstiden, men før det er det bare det språklige slektsskapet med theos på gresk og deus på latin som minner om Tyrs ur-indoeuropeiske opphav. Brakteatene viser altså et bilde som vi kan gjenkjenne i norrøn mytologi med ulven som biter av Tyrs ene hånd. I Grenland har vi mulige minner om Tyr i to stedsnavn: Tysland i Skien (der den nye politistasjonen ligger) og Tysland i Sauherad. På brakteatene fra folkevandringstid omkring år 500 finner man motiver der man gjenkjenner myten om guden Tyr som stikker hånden i Fenrisulvens gap.
Balder
Den litauisk-amerikanske arkeologen Marija Gimbutas regner Baldr for å være en av de ”gammeleuropeiske” gudene dvs at han ikke opprinnelig tilhører en indoeuropeisk kulturkrets. Den svenske forskeren Sven Nilsson framsatte på 1800-tallet den hypotese at den nordiske Baldr var overtatt fra fønikernes Baal, og han viste til at alle stedsnavn med Baldr lå ved sjøen og kunne tolkes som anløpssteder for fønikiske handelsmenn. Sven Nilsson observerte at i Skåne ble midtsommer feiret med Baldersfesten og bålet ble kalt Baldersbål . Sven Nilsson mente at fønikerne hadde ført Baalsdyrkelsen til Norden, der vi finner gudeskikkelsen igjen som Baldr. Også en moderne religionsforsker som Folke Strõm ser likheter mellom Balder-myten og gudeskikkelser i Midtøsten på den tid. [23]Baal var en solgud og fruktbarhetsgud som tilsvarte romernes Apollon.
I Grenland har vi ett stedsnavn som språkforskeren Halvor Dalene mener kan være sammensatt med gudenavnet Baldr, nemlig Balsøya i Vollsfjorden. På denne øya ligger det to gravrøyser.[24] Enten Balder har opphav i Midt-Østen eller ikke, er hans navn identifisert i en rekke stedsnavn langs kysten opp til Møre og Romsdal, oftest i formen Balsnes. Også i plantenavnet Balderbrå har vi et minne om guden Balder.
Frøy og Frøya
Disse fruktbarhetsgudene har kanskje eksistert siden bronsealderen, som vi har sett foran. De har satt spor etter seg i ett stedsnavn i Grenland, nemlig Frønes i Kilebygda. Frønes viser ingen funn før i vikingtid, slik at dette navnet kan våre ynge enn eldre jernalder
Tor
Guden Tor kan også ha en anselig alder. Som vi har sett, tolker Marianne Görman sirkel- og spiralfigurer på hellerisningene som symboler for Tor eller hans keltiske motstykke Taranis.
Torsberg er et mektig fjell som møter oss innerst i Frierfjorden. Dette og mange andre stedsnavn med Tor kan være minner om guden Tor, selv om Norske Gaardnavne foretrekker å anta at disse navna kommer av mannsnavnet Torir.
Kjerringfjell
Den svenske forskeren Ernst Manker observerte at flere samiske kultsteder med Akka-navn på svensk var blitt til Käringberget o.l.[25] Manker regner et navn som Akkavare (”Gudinnens fjell”) som et sikkert tegn på et samisk hellig sted, selv om fysiske spor etter kultsted noen ganger mangler. I Norge kjenner jeg bare ett sted som offisielt bærer begge navn: Kjerringfjell i Rana kommune i Nordland bærer også navnet Ahkavarre i følge Kunnskapsforlagets store Norgesatlas, der Kjerring- på norsk kan sees som en oversettelse av det samiske Akka (gudinne).[26] At fjellet ligger rett nord for Junkerfjellet, minsker ikke konnotasjonene med samisk religion.
Vi har ett Kjerringfjell som kan tenkes å være et minne om en samisk befolkning: Kjerringfjell i Luksefjell i Gjerpen ligger nøyaktig på grensa mellom Sauherad og Skien. Det er et fjellmassiv med to Kjerringtjern. Det ligger svært usentralt for en bondebefolkning, men en jegerbefolkning så det kanskje ikke slik?
Odin
Historikeren Michael Enright mente at Odin-skikkelsen oppsto i samspill mellom romere og germanere ved Rhinen omkring vår tidsregnings begynnelse og hadde forbilde i noen germanske høvdingskikkelser i romersk tjeneste. Arkeologen Lotte Hedeager mener Odindyrkelsen spredte seg i Norden med Stil II i ornamentikken.[27]Og det var omtrent på denne tiden, folkevandringstiden, at det ble skapt en rekke opphavsmyter for de nye germanske herskerslektene i Europa. Alle disse slektene påstod at de nedstammet fra Odin eller Frøy.
Lotte Hedeager mener å finne elementer av den nye Odin-dyrkelsen på brakteatene fra folkevandringstid., spesielt Odins sjamanistiske trekk.[28] Sjamanismen var en religionsform som i vårt Norden først og fremst var representert i samisk religion. Sjamanen var en kultspesialist som ved hjelp av transe kunne bevege seg mellom vår verden og andre verdener og hente informasjon om avdøde, om bortkomne dyr og om framtida. Det er ikke noen stedsnavn sammensatt med Odin i Grenland, men den svenske navneforskeren E.H.Lind har gjettet på at Siktesøya i Langesundsfjorden kommer av Sigtyr som var et av Odins mange tilnavn.[29]
Helt fra bronsealder aner vi en tilstedeværelse av både krigerguder og fruktbarhetsguder. Dersom teorien om et to-kulturelt samfunn er riktig, burde vi også kunne finne minner om en jakt- og fangst-religion. Med et mulig unntak for hellemalingene i Langangen, mangler per i dag sporene etter en slik religion. Snorre leverer oss en mytologi med æser og vaner der vanene er utpregede fruktbarhetsguder. I tillegg har man jotnene, kaoskreftene, som representerer den utemmede naturen. Religionshistorikeren Una Geirrun Høydal har funnet at de norrøne guder (æser og vaner) omga seg med tamdyr, mens jotnene hadde ville dyr som sine tjenere.[30] Avspeiler dette en forskjell mellom innvandrede indoeuropeere og urbefolkningens jegersamfunn?
5.3 Prester, magikere og runemestere.
Sjamanisme: er fuglemennesket på Venstøp en sjaman?
På Venstøp finnes en ristning av et ”fuglemenneske”. Dette er sannsynligvis avbildning av en sjaman, en ”prest” i fugleham. Det er en eldgammel forestilling at ”trollmannen” kledde seg i dyreham, og på de 15 000 år gamle hulemaleriene i Altamira i Spania finnes nettopp et menneske med fuglehode.[31] Menneskefigurer med fuglehode er kjent fra ristninger i Bohuslen, men figuren på Venstøp er den eneste figuren jeg kjenner som også har ”vinger”. I historisk tid er sjamanisme best kjent blant samene, men også en norrøn gud som Odin hadde klare sjaministiske trekk og ble beskyldt for ”å slå på tromme som en volve”. Volvene – de kvinnelige magikere – sa fram galder, dvs etterligninger av fuglelåter (galdra = å gale). Fra år 100 forteller Tacitus at germanerne tok varsler av fuglenes stemmer og flukt. Lignende forestillinger fantes allerede i Rig Veda.[32] På ett av skipene på Ås III finnes et mennesket med noe som kan tolkes som horn på hodet (Vogt s. 32). Dette kan da også være en sjaman, men tanken bringes hen til den keltiske hjorteguden Cernunnos. Dette feltet ligger i nærheten av de antatte hjorteklovene.
Det kan også spørres om bjørneklørne fra en grav på Bratsberg har vært magisk rekvisitt fror en volve. Bjørneklør er også funnet i andre graver fra eldre jernalder, og et forslag til forklaring har vært at den døde ble svøpt i en bjørnefell.[33] Det er imidlertid en annen forklaring som kanskje er like aktuell: Rikard Berge forteller om en bjørnelabb som ble brukt på ”kvinner i barnsnaud”. Den bjørnelabben Berge forteller om ble fraktet hemmelig omkring i et lite spesiallaget skrin som han fant og fotograferte med bjørneknoklene i hos en bonde i Hardanger omkring 1920.[34] En sammenheng mellom bjørn (binne) og svangre eller fødende kvinner er belagt i folkeminne mange steder.[35]
Runene kom i bruk i eldre jernalder. De ble betraktet som magiske tegn, selv om de i utgangspunktet var et fonetisk alfabet laget med utgangspunkt i de greske eller latinske bokstaver. Enkelte runetegn hadde sitt eget symbolinnhold, for eksempel hadde guden Tyr sin egen rune. Tacitus forteller om hvordan germanerne laget tegn på trestykker, heiv dem i lufta og lot en prest tolke framtida ut fra to stykker han plukket opp.[36] Teologen og språkforskeren Kjell Aartun mener runene har oppstått av flere skriftsystemer i Midtøsten på linje med de greske og latinske alfabeter.[37]
”Ek erilar”
På Bratsberg er det funnet en spenne fra folkevandringstid med en runeinnskrift på baksiden, som lyder ek erilaR. Nesten alle er enige om at innskriften skal leses ”jeg erilen”. Men hva er så en eril? Falk & Torp slår fast at en fellesgermansk form er ordet erala som betyr mann eller kriger, og at dette har utviklet seg til gammelnorsk jarl og angelsaksisk eorl.[38] Fra vikingtiden vet vi at jarl betydde en regional høvding, men hadde eril denne betydningen i folkevandringstid? I andre innskrifter ser erilen ut til å ”innvie” et spyd eller være den som har ristet runene.[39] Betegnelsen eril forekommer også i runeinnskrifter på brakteater, og runeforskeren Magnus Olsen setter betegnelsen i forbindelse med folkenavnet erulus/eruli som nevnes av latinske forfattere, men antar at erilen seinere dukker opp som den reint verdslig høvdingebetegnelsen jarl.[40]
Vi kan derfor ikke si noe sikkert om erilen på Bratsberg i folkevandringstid, om han var en regional høvding, eller magiker eller runemester eller en blanding av alt sammen. Men at makt hang sammen med religiøs kult på dette stedet, kan vi vel gå ut fra også på denne tid, som vi ser det århundrer seinere på Bratsberg. De to andre like spennene som er funnet i Grenland (Søtvet og Falkum) tyder på at spennene er produsert lokalt, men det er bare spenna fra Bratsberg som har en slik innskrift.
En helt annen tolkning av runeinnskriften på Bratsbergspenna har teologen og språkforskeren Kjell Aartun. Han leser innskriften e-k-e-r-il-a-z-u ”min åker er verd å ønske seg”, men som en semittisk innskrift.Han legger vekt på at runene er innrisset i et rektangel som betegner åkeren som er et symbol for den kjønnsmodne kvinne. Utenfor rektangelet er utstanset fem trekanter som også er velkjente symbol for kvinnelighet.[41]
Amuletter
Når det på Fjære i Solum er funnet en enslig ravperle i en grav sammen med 206 glassperler, er det trolig at denne ravperlen ble båret som amulett. Denne graven er fra yngre romertid. Overalt i Europa trodde folk på denne tiden at amuletter av rav beskyttet mot sykdommer, ulykker og trolldom.[42] Muligvis ble brakteatene fra Falkum og Søtvet også båret som amuletter. Og man fant steinøkser som jernalderens mennesker tilla magisk kraft og kalte dem ”tordenkiler” eller ”tordensteiner”. Tanken var at det var guden Tor som kastet slike ut når det var tordenvær. På Rennesund i Kilebygda er det funnet en grav fra vikingtid, der det også var lagt ned en steinøks i tillegg til vanlig vikingtids gravutstyr.
I sagaen om Didrik av Bern (ca 500) fortelles det at kong Nikung hadde glømt ”seiersteinen” som han måtte bære på seg i et viktig slag, og han lovte bort sin datter og halve kongerike til den av hirdmennene som kunne dra og hente steinen og rekke tilbake før slaget. ”Seiersteinen” var en liten amulett som ble båret i en snor om halsen (se fig .Nilsson.).
Sammendrag
Den gamle kalender ga utgangspunkt for årstidsritualene og månens gang bestemte også mange andre gjøremål. Det viktigste årstidsritualet var antakelig jula, som har bevart sitt gamle månedsnavn fram til våre dager. Men antakelig ble alle de fire kvartalene i året innledet med en fest, og soldyrkelsen sto sentralt i alle.
Det er påfallende hvordan vannet sto sentralt som kultsteder, både kilder, nordoverrennende bekker og sjøer/vann. I tillegg til vann hadde man også hellige fjell, og vi har sett på noen mulige spor etter begge kategorier ved hjelp av stedsnavn.
I bronsealderen har vi bare helleristningene å holde oss til, og de blir tolket noe forskjellig. At soldyrkelse sto sentralt, synes det å være enighet om. Castor og Polux har vi ikke andre spor etter, enn at vi av offerfunn ser at det har vært dyrket tvillingguder i bronsealder.I eldre jernalder nevner Tacitus gudinnen Nerthus som forskerne mener å gjenkjenne i den norrøne Njord. To andre norrøne guder lar seg gjenkjenne på tegninger på brakteater, Tyr og Balder. To andre personlige guder kan etterspores i stedsnavn, Torsberg , Frønes, men det kan herske usikkerhet om Frønes er så gammelt som eldre jernalder.
Spådommer og varsler spilte en viktig rolle. Det ble utøvet av prester, sjamaner, volver og runemestere. Man kunne spørre om krig og fred og avlinger. Ekstra trygg var man hvis man gikk med en amulett, f. eks en ravperle som hadde godt ord på seg i hele Europa for å beskytte mot onde makter.
[1] Caesar, første bok, kap. 50
[2] Tacitus Germania kap 11
[3] se for eksempel Nils Lid 1924
[4] Nordberg 2006
[5] Konstam 2007 s.52
[6] Beckman 1934 s. 32-33
[7] Lid 1928 s. 88f
[8] Strõm 1985 s.22, Oscar Almgren 1927
[9] Tacitus cap. 9
[10] Kaul 2004 s. 242f
[11] Felix Muller 2002 s. 58
[12] Schmidt 1926 , Sunnhedskilde s. 115,128,139,144, 145og 150. Helbredskilde s.150 og Lægedomskilde s.157
[13] Top. Ark hvor det finne flere fortellinger. Se også Grimersen 2002 s. 5
[14] Schmidt 1926 s, 137, 138 og 153. Schmidt 1926 Præstekilden s. 133 og 148.
[15] Bang 1885 s. 6
[16] Storaker 1924 s. 125
[17] Gimbutas ………….
[18] Rikard Berge 1921
[19] Sahlgren 1915
[20] de Vries 1970 bd. II s. 247 , Tacitus cap. 43
[21] Kaul 2004 s. 408f
[22] Mallory 1989 s. 135ff
[23] Nilsson 1862-66 del 2 s.14, Strõm 1997 s.144
[24] Dalene 1953
[25] Manker 1957 s. 229, 241
[26] Kunnskapsforlagets store Norgesatlas blad 34
[27] Hedeager 1999 s. 61
[28] Hedeager 1999 s. 85
[29] Lind 1905 sp. 901
[30] Høydal 2002
[31] Aukrust og Skulstad 2008 s. 50
[32] de Vries 1970 I s. 304ff, Tacitus kap 10, Eliade 1998 s. 183
[33] Solberg 2000 s. 76
[34] Rikard Berge 1921 s.37 (med foto)
[35] se Gimbutas …….. Også i Solum historielags årsskrifter finnes flere historier.
[36] Tacitus kap. 9
[37] Aartun 1994
[38] Falk & Torp 1903-06/1996 s. 25
[39] Näsström 2001 s. 69
[40] Magnus Olsen 1949 s. 36ff
[41] Aartun 1994 s. 67, men runologene er skeptiske til denne tolkningen.
[42] Lillehammer 1994 s. 94
Ny katalog gjenstandsfunn a jour 25. mars 2009
Bamble
|
Gård/bygd |
Oppbevares |
Funntype |
Datering |
Merknad |
|
Hellestvetvannet |
C26173 |
|
Bronsealder? |
Enkel skafthulløks R28 |
|
Rafnes |
C28516 |
|
Bronsealder? |
Stor skafthulløks R27 |
|
Rogn |
SM1550 |
|
Bronsealder? |
Enkel skafthulløks |
|
Skeidi (”Stein”) |
C28515 |
|
Bronsealder? |
Påbegynt skafth.øks |
|
Vinje |
C23853 |
|
Bronsealder? |
Liten skafthulløks |
|
Brekke |
C10928 |
|
Bronsealder? |
Stor skafth.øks R32 |
|
Langesund |
C21319 |
|
Bronsealder? |
Liten rombisk steinøks |
|
Langesund |
C13172 |
|
Bronsealder? |
Skafthulløks R28 |
|
Siljan, Bamble |
SM965-66 |
flatmarkgr |
Ca år 0 |
Urne JSM s. 31 |
|
Siljan, Bamble |
SM964 |
Flatmark |
Ca år 0 |
Kittring |
|
Rørholt, Bamble |
C3980 |
Gravfunn |
200-400 evt |
Spannformet leirkar, bronsefragmenter |
|
Busterud, Bamble |
C16375 |
Løsfunn |
400-600 |
Beltestein |
|
Brekke, Bamble |
C7695 |
Løsfunn |
400-600 |
Beltestein |
|
Bamle |
? |
Gravfunn |
400-600 |
Leirkar A.S.Ingstad s22 |
|
Rogn |
? |
Gravfunn |
400-600 |
14 glassperler spinnehjul Ingstad s. 22 |
|
Mo |
C3657 (?) |
Løsfunn |
400-600 |
Kleber spinnehjul Ingstad s.23 |
Eidanger
|
Gård/bygd |
Oppbevares |
Funntype |
Datering |
Merknad |
|
Tveten |
B6322 |
Løsfunn |
Bronsealder? |
Steinøks Rygh fig. 37 |
|
Valler |
C25748 |
|
Bronsealder? |
Enkel skafthulløks |
|
Bjørntvet |
C30785 |
|
Bronsealder? |
Enkelskafthulløks |
|
Oklungen |
SM3485 |
|
Bronsealder? |
Enkel skafthulløks |
|
Bjerketvet |
C27901 |
offerfunn? |
Bronsealder? |
To flintsigder |
|
Gunneklev |
C26620 |
|
Bronsealder? |
Enkel skafthulløks |
|
Gunneklev Eidanger |
C27060 |
Offerfunn |
900-700 |
To torqueer av bronse Montelius 1291 Per. 5 |
|
Tveten i Eidanger |
C27626 |
Gravfunn |
romertid |
Spydspiss, skjoldbule og håndtak, jernslagg |
|
Bjerketvet i Eidanger |
C28701 |
offerfunn? |
200-400 |
Leirkarskår i ur Bøe: Keramikk fig 248-49, |
|
Adalheim, Eid. |
C17620-21 |
Branngrav |
200-400 evt |
Leirkar Gravhaug 12 m |
|
Røra, Eidanger |
C27680 |
Skjelettg? |
200-400 evt |
Leirkar, ”Nuppenglãser” |
|
Lerstang |
C34816 a-h |
Jernvinneplass |
Ca 300 |
Trekull, blesterforing av leire |
|
Lerstang |
C29274-75+29594-95 |
|
400-600 evt |
1300 leirkarskår, kniv, beinkam, jern, slagg fra 3 hellere |
|
Rørarød |
C27993+28700+29200 |
|
400-600 evt |
Leirkarskår, jernfragmenter, heller |
|
Håøya, Eid |
C34153 |
|
Eldre jernalder |
Knokkel, trekull |
|
Lerstang, Eid |
C29274 a-n |
|
Eldre jernalder |
Kniv, slagg, leirskår |
|
|
C29275 c-g |
|
Eldre jernalder |
Steinøks, slagg |
|
|
C34817 a-d |
|
Eldre jernalder |
Leirskår, blesterforing |
|
|
C34818 a-c |
|
Eldre jernalder
|
Slagg, brente bein |
Siljan
|
Gård/bygd |
Oppbevares |
Funntype |
Datering |
Merknad |
|
Holte i Siljan |
C19635 |
|
Bronsealder? |
Skafthulløks |
|
Lertangen |
C19636 |
|
Bronsealder? |
Skafthulløks |
|
Kvisla |
C19634 |
|
Bronsealder? |
Skafthulløks |
|
Kvisla |
C28501 |
|
Bronsealder? |
Skafthulløks sandstein |
|
”Ved Lardalsveien” |
C26238 |
offerfunn? |
Bronsealder |
Skafthulløks, nesten rombisk Funnet i ur |
|
Austad i Siljan |
SM37/38:26 |
Båtfunn |
Ca 200evt |
Stokkebåt |
|
Siljan i Siljan |
C25114 |
Skjelettgr. |
200-400 evt |
Gull, bronse, spydspiss |
|
Torsholt i Siljan |
C55720 |
Branngrav |
60fvt-130evt |
Kleberskår |
|
Torsholt i Siljan |
C55718 |
Langhus |
140-380 evt |
|
|
Austad, Siljan |
C29352 |
Skattef. |
400-600 evt |
Gullringer |
|
Torsholt i Siljan |
C53525 |
Løsfunn |
500-600evt |
Jernkniv |
|
Kiste i Siljan |
C52765 |
|
Eldre jernalder |
Spydspiss |
|
Sølland i Siljan |
privat/ureg. |
|
Eldre jernalder |
Jernøks (Vaagland) |
|
Børja i Siljan |
ID |
borg |
Ca 600 |
C14 av sotlag |
Gjerpen
|
Gård/bygd |
Oppbevares |
Funntype |
Datering |
Merknad |
|
Løberg |
C33784 |
|
Bronsealder? |
Skafth. Øks. Grønnstein. Med gruslass fra Solum? |
|
Mo |
C25912 |
|
Bronsealder? |
Skafthulløks R28 |
|
Århus |
C29181 |
|
Bronsealder? |
Skafthulløks |
|
Ballestad |
C22271 |
|
Bronsealder? |
Skafthulløks R27 |
|
Eriksrød |
Privat |
|
Bronsealder? |
Skafthulløks |
|
Enggrav (Meen?) |
C29179 |
Offerfunn |
1600-1500fvt |
Randlistøks av bronse Per. 1B Montelius 807 |
|
Espedalen(Meen?), ”Nystadfunnet” |
C25686 |
Offerfunn |
1100-900fvt |
To torqueer (”halsringer”), spenner, kniv, boller av bronse |
|
Menstad (Meen?) |
C21393 |
Offerfunn |
1100-700fvt |
Celt (huløks) av bronse Montelius 1055 Per 4/5 Rygh 98 |
|
Grini |
ID |
Kokegrop |
Bronsealder |
|
|
Bratsberg, |
C37631 |
Gravfunn |
0-200 evt |
Fibula, bjørneklør etc |
|
Ballestad, Gjerpen |
C23970 a-d |
Skjelettgr. |
Ca 200 |
Fibula, glassperler, JSM s.57 |
|
Sneltvet, Gjerpen |
C29133 |
Branngrav |
Ca 200 |
Spydspiss JSM s. 45 |
|
Espedalen, Gjerpen |
C23240 |
Skjelettgr. |
350-400 evt |
Glassperler, ravperler, spenne, vevskje |
|
Lid, Gjerpen |
C22558 |
Branngrav |
200-400 |
Leirkar JSM s. 44 |
|
Ballestad, Gjerp. |
C29132 |
|
400-600 evt |
Spydspiss |
|
|
C35781 |
Løsfunn |
400-600 |
Betalingsring av gull |
|
Bratsberg, Gjerpen |
C23974 |
Skjelettgr. |
400-600 |
Del av sverd |
|
|
C26566 |
Skjelettgr. |
400-600 |
Relieffspenne |
|
Bø, Gjerpen |
C7149 |
Løsfunn |
400-600 |
Gull betalingsring |
|
Foss, Gjerpen |
C30266 |
|
|
glassperle |
|
Gjerpen lille, Gjer. |
C11718-27 |
Skjelettgr. |
Ca 400 |
Gullring etc JSM s. 59 |
|
Mæla, Gjerpen |
SM 4183 |
Skjelettgr. |
Ca 500 |
Leirkar JSM s. 59 |
|
|
C27093 |
Skjelettgr. |
Ca 450 |
Liten korsformet bronsespenne Shetelig 1906 fig 61 |
|
|
C22242 |
Skjelettgr. |
Ca550 |
To korsformede bronsespenner Shetelig 1906 fig 15 JSM bronsenål Rygh 276 |
|
Falkum, Gjerpen |
C21856 |
Skjelettgr. |
400-600 |
Gullbrakteat, relieffspenne av sølv, spenner av bronse, glasskål etc |
|
Hoppestad, Gjerpen |
C29515 |
Branngrav |
400-600 evt |
Leirkar og –perler. Bein av okse |
|
Ås, Gjerpen |
C25574 |
Flatmarksgrav |
|
Sverd, økser etc. |
|
Bratsberg, Gjerpen |
C36666 |
|
|
Spenne av bronse med sølvtråder Almgren Gr IV, VJG 20 |
|
Glenna, Gjerpen |
Top. Ark. |
(tapt) Gravfunn |
|
Leirkar og spydspiss (Christensen I s. 506) |
Solum
|
Gård/bygd |
Oppbevares |
Funntype |
Datering |
Merknad |
|
Holtan |
C27907 |
|
Bronsealder? |
Skafthulløks R27 |
|
Elset |
SM4344 |
|
Bronsealder? |
Skafthulløks |
|
Fjell |
C26572 |
|
Bronsealder? |
Påbegynt skafthulløks |
|
Gimsøy |
C30268 |
Gravfunn, skjelett |
1500-1250fvt |
Sverd (tapt), knapp Per. 2 |
|
Lysthusåsen Pgr (Klyve?) |
C26788 |
Offerfunn |
1100-900fvt |
Sverd av bronse Per. 4 Montelius 1073/1077 |
|
Kongerød/Klyve |
ID |
Grav |
Bronsealder |
|
|
Klyve |
SM2631 |
Branngrav |
Ca 500 fvt |
Bronsehalsring (fragm.) |
|
Finndal |
SM1114-15 |
Branngrav |
500-0 fvt |
Leikar, La Tene-spenne Rygh228 |
|
|
SM 503-04 |
|
500-0 |
Spinnehjul av brent leire, bronsenål |
|
|
SM 1063 |
Gravfunn |
500-0 |
Leirkar, beltespenne av bronse |
|
Solumskogen |
SM912 |
flatmarkgr |
500-0 fvt |
Helt leirkar med x-hank |
|
Bjørntvet, Solum |
SM 393 |
Branngrav |
0-200 evt |
Sigd av jern |
|
Bjørntvet, Solum |
SM 390-92 |
Branngrav |
0-200 evt B |
Fibula, ringnåler |
|
|
SM 2524 |
Branngrav |
200-400 evt |
Bronse spinnehjul etc |
|
|
SM389 |
Branngrav |
200-400 evt |
Spydspisser, skjoldbule |
|
|
SM882 |
Branngrav |
200-400 evt |
Leirkar |
|
|
SM388 |
Branngrav |
200-400evt |
Leirkar |
|
Fjære, Solum |
SM1927-28:54 |
Skjelettgr. |
200-400 evt (?) |
206 glassperler, 1 ravperle, hellekiste |
|
Hanes, Solum |
C4941 |
Branngrav |
Ca 350 |
Bronsekjele JSM s. 52 |
|
Hakastein, Skien |
ID |
Kokegrop |
0-350 |
Stort antall, brynestein |
|
Søtvet, Solum |
C9440-49+9811 |
Skjelettgr. |
500-600 evt |
2 brakteater av gull, sølv relieffspenne, sølv hektespenne, glassperler, gullblikk, 3 nøkler, glass-beger, bronsefat, sølv fingerring, etc. |
|
Bjørntvet, Solum |
SM387 |
Branngrav |
400-600 evt |
Leirkar |
|
|
SM394 |
Branngrav |
400-600 evt |
Leirkar |
|
|
SM395 |
Branngrav |
400-600 evt |
Spannformet leirkar |
|
|
C10095-96 |
Branngrav |
400-600 evt |
Trespann,bronsebeslag, leirkar |
|
|
SM1940-41:97 |
Branngrav |
400-600 evt |
|
|
Solum, Solum |
C9884-85 |
Branngrav |
400-600 evt |
Korsformet bronsespenne, leirkar |
|
”Klosterskogen” |
SM527 |
|
400-500 |
Leirkar |
|
|
SM520 |
|
Ca 500 |
Leirkar bulevase) bronse hektespenne, fragm. av korsformet bronsespenne beinnål JSM s. 86 |
|
Vindalen, Solum |
SM 839 |
|
400-500 |
Leirkar |
|
Finndal, Solum |
SM 509-11 |
|
400-500 |
3 leirkar |
|
Holtan, Solum |
C17911-13 |
Branngrav |
400-600 evt |
Leirkar, kitt, spiker |
|
Lia i Solum |
SM2660-62 |
|
400-600 evt |
Leirkar, kittring, spinnehjul Rygh 167 |
|
|
C17914 |
Branngrav |
400-600 evt |
Leirkar |
|
Melfall, Solum |
C13940 |
Løsfunn |
400-600 evt |
Beltestein |
|
Bjørntvet, Solum |
SM2556 |
|
200-600 B |
Bronsering, -perler etc. |
|
Holtan, Solum |
C17915 |
Branngrav |
Eldre jernalder |
Leirkar |
|
Skjelbred, Solum |
SM2654 |
Flatmark |
Eldre jernalder |
Leirkar |
|
Lille Fjære |
SM2599-2603 |
Branngrav |
Eldre jernalder |
Leirkar, kitt |
|
Rugtvet i Solum |
C22618 |
|
|
Leirkar og brente bein |
|
Solumskogen |
SM 1116 |
Gravfunn |
Eldre jernalder |
Stykker av bronsebånd? |
|
|
SM 574-75 |
gravfunn |
Eldre jernalder |
Asbestmagrede leirkar |
|
|
SM 1190 |
Gravfunn |
Eldre jernalder |
Leirkar, beinkam,bryner |
|
|
SM 841-45 |
Gravfunn |
Eldre jernalder |
Leirkar, leirkopp, kleber spinnehjul |
|
Finndal i Solum |
SM 2572, SM 500-02, |
Branngrav |
Eldre jernalder |
Leirkar |
|
|
SM 512-13 |
|
Eldre jernalder |
Knivskaft av bronse, remspenne av jern |
|
|
SM3382 |
|
Eldre jernalder |
Leirkar, fragmenter av bronsespenne Shetelig 1906 fig 15 |
|
|
SM1084 |
|
Eldre jernalder |
To ovale kittringer |
|
|
C10777 |
|
Eldre jernalder |
Spinnehjul av grønnaktig kleber Rygh 169 |
|
Vindalen |
SM2497 |
|
Eldre jernalder |
Fibula av bronse som Almgren 1897 gruppe V serie 11 fig 115-119/Petersen 1916 pl XIX fig 4-5 |
|
|
SM836-39 |
|
Eldre jernalder |
Leirkar |
|
Klosterskogen |
SM1084,SM1603, SM1810 |
|
Eldre jernalder |
Kittring |
|
|
SM1801 |
|
Eldre jernalder |
Leirkar, kjegleformet spinnehjul av lys kleber |
|
|
SM2615-16 |
Gravfunn |
Eldre jernalder |
Lite leirkar med huller i bunnen, remspenne av bronse, tre- eller never-rester |
|
|
SM1783-87 |
|
Eldre jernalder |
Leirkar, skiveformet spinnehjul av kleber, liten begerformet smeltedigel av kleber (vikingtid?) Petersen 1951 fig 80 |
|
Solumskogen |
SM 887, 904, 907,913, 1117,1140-43,1161,1188-89,916, 1118, 1176-78, 886, 905, 908-11, 917-18 |
Branngraver, oftest flatmarks-graver, Leirkar |
|
Klosterskogen |
SM920+23 |
Leirkar,kittring |
|
|
SM 1091, Sm1555-56, SM1602, SM1767, SM 4153,SM919,SM1090, SM1796, SM 526-7 |
Leirkar, 919 og 920 fra Gråtenmoen |
|
|
SM1084,SM1603, SM1810 |
Kittring |
Uplasssert:
Norsjøbygdene randlistøks Sauherad C7978
”Solum/Gjerpen” SM 3292 Skafthulløks
”Skiensegnen C8094 Skafthulløks Sort skifer Deichmans samlinger
SM 839, 395, 574, C9448, JSM s91
SM 575 JSM s.94
Litteraturliste Grenland i bronsealder og eldre jernalder. A jour 1. august 2009
Abrahamsen, Chr. 1954 Litt om Østre Klyve. I Årsskrift for Solum historielag.
Almgren, Bertil 1962 Den osynliga gudomen. I Proxima Thule, Sverige och Europa under forntid och medeltid. Stockholm
Almgren, Oscar 1897
1927 Hällristningar och kultbruk. Bidrag til belysningen av de nordiska bronseålderristningarnas innebörd. Stockholm.
Amundsen, Øystein Magnus 2000 Neolitikum i Agder og Telemark. En komparativ analyse av keramikk og flintøkser. Hovedfagsoppgave i nordisk arkeologi. Universitetet i Oslo.
Andrén, Anders 1991 Guld och makt – en tolkning av de skandinaviska guldbrakteaternas funktion. I (red) Fabech Charlotte & Ringtved, Jytte Samfundsorganisation og Regional variation: Norden i momersk jernalder og folkevandringstid. Århus.
Aukrust, Knut og Skulstad, Dorte 2008 Kulturmøter i spansk historie. Oslo.
Bang, A. Chr. 1885 Norges hellige Kilder efter Reformationen. Christiania.
Beckman, Natanael 1934 Isländsk och medeltida skandinavisk tideräkning. I Tideräkningen. Nordisk kultur XXI. Oslo Stockholm København.
Bergdolt, Klaus 2003 Der schwarze Tod in Europa. München.
Berge, Rikard 1921 Bjørnelabb bruka i barnsnaud. I Norsk Folkekultur. Risør.
Bergstøl, Jostein 2008 Samer i Østerdalen? Doktoravhandling i arkeologi. Universitetet i Oslo.
Bertilsson, Ulf 1989 Hällristningar och ortnamn. I Mänsklighet genom millenier. En vänbok till Åke Hyenstrand. Stockholm.
Brink, Stefan 1996 Political and Social Structures in Early Scandinavia. I TOR 28. Uppsala.
Caesar, Julius 1957 Der gallische Krieg (De bello gallico). München.
Coll, Axel Ludvigsen 1901 Fra helleristningenes omraade (Første Stykke). Foreningen til Norske fortidsmindersmærkers bevaring, Aarsberetning. Kristiania.
1902 Fra helleristningenes omraade (Andet Stykke). Foreningen til Norske fortidsmindersmærkers bevaring, Aarsberetning. Kristiania.
1905 Fra helleristningenes omraade (Tredje Stykke). Om ristningernes skibsfigurer (Fortsettelse). Foreningen til Norske fortidsmindersmærkers bevaring, Aarsberetning. Kristiania.
Crumlin-Pedersen, Ole 1991 Maritime Aspects of the Archaeology of Roman and Migration-Period Denmark. I Aspects of Maritime Scandinavia AD 200-1200. Roskilde.
Dahl, Tellef 1857 Helleristninger ved Fossum Jernværk. I Foreningen til Norske Fortidsmindersmærkers bevaring, Aarsberetning. Kristiania.
Dalene, Halvor 1953 Lydverket i Solumsmålet. Oslo.
Dietrichson, Jan W. 1976 Beowulf-kvadet. Oslo.
Doniger O’Flaherty, Wendy 1980 Women, Androgynes and Other Mythical Beasts. Chicago & London.
Earle, Timothy 1997 How Chiefs Come to Power. Stanford.
Eliade, Mircea 1998 Sjamanisme. Oslo.
Espelund, Arne 2004 Jernet I Vest-Telemark – der tussane rådde grunnen. Trondheim.
Enright, Michael J. 1996 Lady with a Mead Cup. Dublin, Portland, Chippenham.
Falk, Hjalmar og Torp, Alf 1903-06 Etymologisk ordbok over det norske og det danske sprog. (nytrykk 1996)
Finstad, Espen 2007 Arkeologiske utgravninger – Aursjømagasinet. I Fortidsvern nr 2, 2007. Oslo.
Falk, Hjalmar /Torp, Alf 1903-06 Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. (Nytrykk 1996). Kristiania/Oslo.
1909 Wortschatz der germanischen Spracheinheit. (Nytrykk 1979). Göttingen.
Folkestad, G.K. 1930 Bamble herred. Skien
Franzèn, Gösta 1939 Sverige. I Stedsnavn. Nordisk kultur V. Stockholm-Oslo-København.
Fritzner, Johan 1886 Ordbog over Det gamle norske Sprog. Kristiania (opptrykk 1954, Oslo).
Fulsås, Narve 1999 Historie og nasjon. Ernst Sars og striden om norsk kultur. Oslo.
Garcia Alén, Alfredo y de la Peña
Santos, Antonio 1980 Grabados rupestres de la provincia de Pontevedra. Catalogiciòn arqueologica y artistica de Galicia del Museo de Pontevedra. Pontevedra.
Gimbutas, Marija 1982 The Goddesses and Gods of Old Europe. London, Berkely, Los Angeles.
1992 Die Ethnogenese der europäischen Indogermanen. Innsbruck.
Gjerde, Hege Skalleberg 2008 Runde tufter i Hallingdal – en indikasjon på samisk bosetning? Masteroppgave i arkeologi. Universitetet i Oslo
Grimersen, Ingvald 2002 Doktorstykket med Langeland. Skien.
Groseth, Lars 1999 Å finne sted. Økonomiske og rituelle landskap i Telemark i sen-neolitikum og bronsealder. Hovedfagsoppgave i arkeologi. Universitetet i Oslo.
Gundersen, Sigrid 2007 Bronsealderens bergkunst i Skien. I Glimt 1932-2007. Skien Historielag 75 år. Skien.
Gurevich, A.Y. 1968 Wealth and Gift-Bestowal among Ancient Scandinavians. I Scandinavica Academic Press 7.
Görman, Marianne 1987 Nordiskt och keltiskt. Sydskandinavisk religion under yngre bronsålder och keltisk järnålder. Lund.
Hagen, Anders 1970 Refleksjoner over noen arkeologiske problemstillinger og tolkningsmuligheter. I Viking 1970. Oslo.
Hagerman, Maja 2006 Det rena landet. Om konsten att uppfinna sine förfäder. Stockholm.
Hansen, A.M. 1904 Landnåm i Norge. Kristiania.
Hansen, Lars Ivar og
Olsen, Bjørnar 2004 Samenes historie fram til 1750. Oslo.
Hedeager, Lotte 1978 A Quantitative Analysis of Roman Imports in Europe North of the Limes (0-400A.D.) and the Question of Roman-Germanic Exchange. I New Directions in Scandinavian Archaeology (red Kristian Kristiansen). København.
1996 Myter og materiel kultur: Den oldnordiske oprindelsesmyte i det tidlig kristne Europa. I TOR. Uppsala.
1999a Skygger av en annen virkelighet. Oldnordiske myter. Oslo.
1999b Skandinavisk dyreornamentikk. Symbolsk represæntation av en førkristen kosmologi. I (red Ingrid Fuglestvet et al.) Et hus med mange rom, Bind A. Stavanger.
Hedeager, Lotte og Tvarnø, Henrik 2001 Tusen års europahistorie. Romere, germanere og nordboere. Oslo.
Heggstad, Leiv 1963 Gamalnorsk ordbok med nynorsk tyding. Oslo
Hesjedal. Anders 2001 Samisk forhistorie i norsk arkeologi 1900-2000. Doktoravhandling Universitetet i Tromsø.
Holta. H. H. 1934 Er Baanehaugen en gammel tingplass? I Aarsskrift for Historielaget for Telemark og Grenland. Skien.
Holtsmark, Anne 1964 Studier i Snorres mytologi.
Hygen, Anne-Sophie &
Bengtsson, Lasse 1999 Hällristningar i Gränsbygd. Bohuslän och Östfold. Sävedalen.
Høeg, Helge Irgens 1989 Noen resultater fra den pollenanalytiske undersøkelsen i Telemark. I Fra jeger til bonde (Mikkelsen 1989).
Hårdh, Birgitta 1993 Grunddragen i Nordens förhistoria. Kompendium för ARK 021. University of Lund. Lund.
Haarder, Andreas 2001 Sangen om Bjovulf. København.
Ilkjær, Jørgen 2000 Den første Norgeshistorien. Illerupfunnet: ny innsikt i skandinavisk romertid. Med forord og etterskrift av Terje Gansum. Tønsberg.
Johansen, Øystein Kock 2000 Bronse og makt. Bronsealderen i Norge. Oslo.
Jünge, Åke 1996 Spor etter samar i Midt- og Sør-Skandinavia. To historieoppfatningar i debatt 1970-1996. Åsen.
Jünge, Åke (red.) 2000 Samar i sør. Artiklar om sørsamiske forhold. Steinkjer.
Kaul, Flemming 2004 Bronzealderens religion. København.
Kjær, Børge 1992 Grenaa og den vide verden. Grenaa.
Knudsen, Anne Merete 1978 Hellerne på Leerstang. Magistergradsavhandling i nordisk arkeologi. Universitetet i Oslo.
Konstam, Angus 2007 Die Kelten von der Hallstatt-Kultur bis zur Gegenwart. Wien.
Kostveit, Åsta Østmoe 1997 Kors i kake, skurd i tre. Tegn og symboler i folkekulturen. Oslo.
Kristiansen, Kristian 2001 Europa antes de la historia. Barcelona.( Europe before History)
Larsson, Thomas B. 1997 Materiell kultur och religiösa symboler: Mesopotamien, Anatolien och Skandinavien under det andra förkristne årtusendet. Arkeologiska studier vid Umeå Universität 4. Umeå.
Lid, Nils 1924 Norske slakteskikkar. Kristiania.
1928 Joleband og vegetasjonsguddom. Oslo.
1933 Jolesveinar og grøderikdomsgudar. Oslo
1934 Den serlege folkelege tidsrekningi i Norge. I Nordisk kultur XXI. Stockholm- Oslo-København.
Lillehammer, Arnvid 1994 Fra jeger til bonde. Aschehougs Norgeshistorie I. Oslo
Lindquist, Sune 1918 Åker och Tuna. En ortnamnsstudie. I Fornvännen. Stockholm
Luhmann, Niklas 1977 Funktion der Religion.
Lukman, N 1941 Didreks saga og Theoderics historie. København.
Løken, Trond 1987 The correlation between the shape of grave monuments and sex in the Iron Age, base don material from Østfold and Vestfold. I Were they all men? Ams- Varia 17. Stavanger.
Mallory, J.P. 1989 In Search of the Indo-Europeans. Language, Archaeology and Myth. London.
Mandt, Gro 1987Female symbolism in rock art. I Were they all men? Ams- Varia 17. Stavanger.
1996 Material Culture and Myth. Snake symbolism in Nordic Prehistory. I K.A.N. Bergen
Manker, Ernst 1957 Lappernas heliga platser. Uppsala
Marstrander, Sverre 1969 Helleristningene i Gjerpen. Skien.
Martens, Irmelin 1988 Jernvinna på Møsstrond i Telemark. Oslo.
Mikkelsen, Egil 1989 Fra jeger til bonde. Utviklingen av jordbrukssamfunn i Telemark i steinalder og bronsealder. Oslo.
Montelius, Oscar 1917 Minnen från vår forntid. Stockholm. (opptrykk 2002 ).
1919 Forntiden. Sveriges historia till våra dagar del 1.Stockholm
Munch, Jens Storm 1962 Borg og bygd. Særtrykk fra Universitetets Oldsaksamlings Årbok 1962(?).
Müller, Felix 2002 Götter, Gaben, Rituale. Religion in der Frühgeschichte Europas. Kulturgeschichte der Antiken Welt, Band 92. Mainz.
Nielsen, Karen Høilund 1997 Retainers of the Scandinavian Kings: An Alternative Interpretation of Salin`s Style II (Sixth-Seventh Centuries). I Journal of European Archaeology. Aldershot.
Nilsson, Sven 1862-1866 Skandinaviska Nordens Urinnvånare, ett fõrsõk i komparativa Etnografien. Andra Upplagan, Stockholm.
Nordberg, Andreas 2006 Jul, disting och fõrkyrklig tiderãkning. Kalendrar och kalendariska riter i det fõrkristna Norden. Uppsala.
Näsström, Britt-Mari 2001 Blot. Tro og offer i det førkristne Norden. Oslo.
Olausson, Michael 1995 Det inneslutna rummet. Stockholm.
Olsen, Bjørnar 1988 Interaction between hunter-gatherers and farmers: ethnographical and archaeological perspectives. I Archeologia Polski t. XXXIII.
Olsen, Leiv 1991 Finn-namna. Minne om urfolket. Upublisert manuskript.
1998 Sørsamane: Urfolk eller nyinnvandra folk? Hovudoppgåve i historie. Universitetet i Oslo.
Olsen, Magnus 1915 Hedenske kultminder i norske stedsnavne. Kristiania.
1926 Ættegard og helligdom. Oslo.
1939 Norge. I Stedsnavn. Nordisk kultur V. Stockholm-Oslo-København.
1949 Runespennen fra Bratsberg i Gjerpen. I Fra norrøn filologi. Oslo.
Pilø, Lars 2005 Bosted – urgård – enkeltgård. Oslo Archaeological Series. Oslo.
Prescott, Christopher 1993 Periodesystemer, indoeuropeere og den norske historiens røtter. I ARKEO Nytt fra Historisk Museum i Bergen. Bergen.
1995 På sporet av bronsealderens ritualer? I ARKEO Nytt fra Historisk Museum i Bergen. Bergen.
1996 Was there really a Neolithic in Norway? I Antiquity.
1997 (1995) Aspects of early Pastoralism in Sogn, Norway. I Acta Arceaologica.
1999 Long-term patterns of non-agrarian exploitation in southern Norwegian highlands. I (eds.) Fabech, Charlotte & Ringtved, Jytte: Settlement and Landscape. Proceedings of a conference in Århus, Denmark May 4-7 1998
2000 Symbolic Matallurgy – Assessing Early Metallurgic Processes in a Periphery. I Olausson, Deborah & Vandkilde, Helle (eds.) Form Function & Context. Material culture studies in Scandinavian archaeology.
2004 Settlement and economy in the Late Neolithic and Bronze Age of southern Norway: Some points an premises.
2006 Copper production in Bronze Age Norway? I Glørstad, Skar & Skre (eds.) Historien i forhistorien. Festskrift til Einar Østmo på 60-årsdagen. Oslo.
2008 (?) ”Den utopiske urtilstand” – og historien om de tidligste hierarkiske samfunn i Norge. (Hauglandsseminaret)
(In press) The dramatic beginnings of Norway’s History? Archaeology and Indo-Europeanization. I Hyllestad, A. (ed.) Language and prehistory of the Indo-European peoples – a cross-disciplinary perspective. Budapest.
Prescott, Christopher &
Walderhaug, Eva 1995 The last Frontier? Processes of Indo-Europeanization in Nortern Europe: The Norwegian Case. I Journal of Indo-European Studies.
2001 The Last Frontier revisited: Indoeuropeere, bergkunst og den arkeologiske diskurs. I Primitive tider. Bergen.
Rask, Rasmus 1818 Undersøgelse om det gamle Nordiske eller Islandske Sprogs Oprindelse. Kjøbenhavn.
Reitan, Gaute 2005 Fra kokegroper til halshogginger på Faret. I Varia 58.Oslo.
Renfrew, Colin, 1989 The Origins of Indo-European Languages. I Scientific American.
1992 Den indoeuropeiske gåte. Arkeologi og språk. Oslo.
Roymans, Nico 1999 Man, Cattle and the Supernatural in the Northwest European Plain. I Settlement and Landscape: Proceedings of a Conference in Århus, Denmark, May 4-7 1998.
Rygh, Oluf 1885 Norske Oldsager. Christiania. (Opptrykk 1999 Trondheim)
1914 Norske Gaardnavne bd 7 Bratsberg Amt. Kristiania.
Sahlgren, Jöran 1915 Blåkulla och blåkullafärderna. I Namn och Bygd. Uppsala.
Schanche, Audhild 1997 Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion 1000 f.Kr. til 1700 e.Kr. Doktorgradsavhandling. Tromsø.
Schmidt, August F. 1926 Danmarks helligkilder. Danmarks Folkeminder nr. 33. København.
Schütte, Gudmund 1920 Nordens ældste Indbyggernavne. I Historisk tidsskrift. Kristiania.
Skre, Dagfinn 1998a Herredømmet. Bosetning og besittelse på Romerike 200-1350 e.Kr.. Oslo
1998b En støpeplass i bronsealderen. I Fra Østfolds oldtid. Foredrag ved 24-års jubileet for Universitetets arkeologiske stasjon Isegran, red Einar Østmo. Universitetets oldsakssamling skrifter. Ny rekke 21. Oslo.
1999 Aristocratic dominion and landownership in Norway 200-1100 AD. I Settlement and Landscape, Poceedings of a conference in Århus, Denmark May 4-7 1998. Eds. Charlotte Fabech & Jytte Ringved.
Slinning, Tore 2002 Bergmalingene i Telemark. Kultstedenes tidfesting og sosiale sammenheng. Hovedfagsoppgave i arkeologi. Universitetet i Bergen.
Solberg, Bergljot 2000 Jernalderen i Norge. Oslo
Solli, Britt 2005 Norrøn sed og skikk. I Norges religionshistorie red Arne Bugge Amundsen. Oslo.
Sollund, May-Liss Bøe 1996 Åsrøyser. Gravminner fra bronsealderen? I Varia 34. Oslo
Stang, Mona 2009 Dans som forener. Kronikk i Aftenposten 20.mai 2009.
Stedje, Astrid 1989 Deuttsche Sprache gestern und heute. München.
Steinsland, Gro 2000 Den hellige kongen. Oslo.
Stemshaug, Ola 1985 Namn i Noreg. Oslo.
Storaker, Joh. Th. 1924 Elementerne i den norske folketro (Storakers samlinger III) ved Nils Lid. Kristiania.
Strõm, Folke 1985 Nordisk hedendom. Tro och sed i fõrkristen tid. Gõteborg.
Tacitus, Cornelius 1998 Germania ( De origine et situ Germanorum Liber). Tysk utgave og oversettelse ved Manfred Fuhrmann. Stuttgart.
Thompson, E.A. 1971 Los godos en España. (opptrykk 2007). Madrid.
Visted, Kristofer og Stigum,
Hilmar 1971 Vår gamle bondekultur. Oslo.
Vogt, David 2001 Continuity and discontinuity in South Scandinavian Bronze Age rock art research. I Theoretical Perspectives in Rock art Research (ed. Helskog).
2006a Helleristninger i Østfold og Bohuslãn. En analyse av det økonomiske og politiske landskapet. Acta Humaniora 254. Doktorgradsavhandling. Oslo.
2006b helleristninger i skien. Skien.
de Vries, Jan 1970 Altgermanische Religionsgeschichte I-II.Berlin.
Ystgaard, Ingrid 1998 Bygdeborger i Trøndelag, En forskningshistorisk og empirisk undersøkelse av et begrep og en kulturminnekategori. Hovedfagsoppgave i arkeologi. NTNU. Trondheim.
Zachrisson, Inger 1997 Möten i gränsland. Samer och germaner i Mellanskandinavien. Stockholm.
Zvelebil, Marek 1998 Agricultural Frontiers, Neolithic Origins, and the Transition to Farming in the Baltic Basin. I Harvesting the Sea, Farming the Forest (red. Zvelebil, Dennell, Domanska). Sheffield.
Østmo, Einar 2005 Over Skagerak i steinalderen. Noen refleksjoner om oppfinnelsen av havgående fartøyer i Norden. I Viking LXVIII. Oslo.
Aarsrud, Sigurd 1961 Norsjø-Skien-kanalen gjennom 100 år. Skien.
Aartun, Kjell 1994 Runer i kulturhistorisk sammenheng. Oslo
Tillegg 3 Bygdeborger i Grenland
Sted |
Nærmeste gård |
Faste fornminner i nærheten |
Samlingsplass |
1 Elvik i Bamble (tvil?) |
Høvik |
To gravrøyser på selve borgen |
På selve borgen |
2 Tjuvås i Bamble |
Kjær |
|
|
3 Storås i Bamble |
Ese, Skeid (*)[1] |
|
På selve borgen |
4 Vågøy i Bamble |
Våg,Valle, Bakerovnen |
|
Binningen på Valle |
5 Slottet i Bamble |
Rørholt |
Steinsetting. |
|
6 Slottet i Eidanger |
Lerstang (*) |
Steinsetting. Røyser (?) |
Seivall |
7 Børja i Siljan |
Kiste, Gonsholt (*) |
|
|
8 Rivås i Gjerpen |
Øvrum, Men (*) |
Røyser Gravhauger |
Samlingsplass ”Hefte” |
9 Rustankollen i Gjerpen |
Steinsåsen, Løberg (*) |
|
|
10 Knip i Gjerpen |
Fjelldalen, Berberg (*) |
|
Sankthansåsen |
11 Røverkollen i Gjerpen |
Bø (*), Fossum |
1-2 gravrøyser Fossum |
|
12 Bjordamskollen i Gjerpen |
Bø (*) |
2 gravrøyser Geitebu- og Lillevarden |
|
13Ormekollen i Valebø |
Vale (*), Oppsal, Brenne |
5 gravrøyser ved Norsjø |
Brudeskjær/Sagsletta |
14 Trollborg ved Norsjø |
Mastdalen |
|
|
15 Sandskottåsen i Dalsbygda |
Omdal (*) |
20 gravrøyser, |
Dansesletta, Vear |
16 Steinsvikåsen |
Elset, Åfoss |
15 gravrøyser |
På selve borgen |
17 Lilleåsen |
Elset, Åfoss |
(samme område som ovenfor) |
|
18 Tveitanåsen, Deraknatten i Melum |
Tveitan, Siljan |
|
|
19 Kolbjørnsås ID 018880 |
Siljan (?) |
|
|
20 Stoknatten ved Kilevann |
Stavdal, Nes (*) |
|
Brudeskjær? Leikvoll på Stavdal |
21 Valsfjell i Melum |
Melum |
Røys på Lilleås |
|
22 Kamperhaug |
Lia, Holtan (*), Klyve vestre |
2 gravrøyser |
|
23 Rugtvedtkollen i Solum |
Rugtvedt, Bjørntvedt (*) |
|
|
24 Steingardsåsen i Solum |
Knardal, Klyve østre (*), Ånnerød |
2 gravrøyser på Ånnerød |
|
25 Slottås i Solum |
Røra (*) |
3 gravrøyser, |
Balsøya, St.Hansholmen |
26 Kjempa, Elstrøm |
Strømdal (*) |
6 røyser (noen forsvunnet) |
”Den grønne sletta” |
27 Stokkås i Bamble |
|
|
|
28 Høgenhei i Bamble |
|
|
|
29 Preståsen i Eidanger |
Adalheim/Prestegården |
1 røys på borgen |
|
30 Oleskås i Solum |
|
|
|
(Borger merket med * var ikke registrert i Fornminneregisteret på det tidspunkt dette ble skrevet, og de må derfor betraktes som usikre. Gårder merket (*) er identifisert som maktsentra i forrige avsnitt.)
[1] Egentlig aner man en forsvunnet gård Stein mellom Esa og Skeid som har gitt navn til grenda og skolekretsen og en rekke relasjonsnavn som Steinsmyr osv. Antakelig er den nevnt i Røde bok s. 20 og 22